Er det bare meg, eller er moderne arkitekter overbevist om at alle norske kvinner er profesjonelle basketballspillere?
Tekst: Bente Wemundstad
I dag er jeg irritert. Igjen. Ikke over dumme bilister eller køsnikere, men over mitt eget kjøkken. Eller rettere sagt: Over de øverste hyllene på kjøkkenet mitt, som for alle praktiske formål befinner seg i stratosfæren.
De er rett og slett utenfor rekkevidde.
Krympet til under standard
Statistikken sier at gjennomsnittskvinnen i Norge er 167 centimeter høy. Nordkvinnene er blant de høyeste i verden.
Jeg? Jeg nådde aldri det merket.
I passet mitt fra mine unge dager sto det 163 centimeter. Så er det jo slik at man krymper litt med årene, og jeg fikk dessverre litt ekstra fart på krympingen for fire år siden.
På selveste kvinnedagen det året trippet jeg ut på tur. Det var så herlig vårlig ute. Helt til bakken forsvant under beina mine og ryggen min traff en spiss issvull.
En av ryggvirvlene i øvre del av ryggen ble most. Den tok med seg rundt tre centimeter av mine få.
Dermed stopper jeg nå et sted under 160 centimeter.
La meg bare si det sånn: Det er en høyde som arkitektene bak dagens standardkjøkken tydeligvis aldri har tatt høyde for.
I kamp med overskapene
Hvem har bestemt at overskapene skal starte akkurat der min siktlinje slutter?
Jeg har selvfølgelig plassert glass og kaffekopper på nederste hylle. Men skal jeg ha tak i noe annet, må krakken fram. Og den krakken er aldri der jeg satte den sist.
Skal jeg hente den fine krystallskålen bakerst i hjørneskapet, må jeg nærmest gjennomføre en ekspedisjon.
Utstyr:
- klatresele
- krakk
- balansekunst
- mulig bruk av stekespade som forlengelse av armen
Og en ikke helt ubetydelig risiko for mine gjenværende ryggvirvler.
Farmors dukkekjøkken
Min farmor fikk kjøkkenet sitt bygget til sin størrelse på 1950-tallet.
Dette var før IKEA, standardmål og modulsystemer. Hun var ikke spesielt høy hun heller. Min far kalte kjøkkenet hennes for et dukkekjøkken.
Men jeg har alltid tenkt: Hvem var det egentlig som jobbet der?
Hvis mannfolka måtte bøye ryggen litt for å smøre seg ei skive ved kjøkkenbenken, så – buhu.
Standardisert for mannen
Dette er egentlig ikke bare min personlige irritasjon. Det er et lite symbol på noe større.
Verden er ofte designet etter en standardkropp som ikke ligner min. Benkehøyder, skapplassering og rekkevidde er optimalisert for en kropp som i hvert fall ikke stopper på 157 centimeter.
Det er ikke bare upraktisk. Det er ekskluderende design forkledd som standard.
Neste gang en kjøkkenkonsulent sier at «dette er den mest ergonomiske løsningen», har jeg et lite oppfølgingsspørsmål:
Ergonomisk for hvem?
For oss som må bruke stekespaden som teleskoparm for å dytte ned kopper fra øverste hylle, føles det mer som daglig påminnelse om at vi ikke helt passer inn i malen.
Bente-standarden
Så, kjære utbyggere og kjøkkenprodusenter:
Kan vi snart få en Bente-standard?
En hvor man faktisk kan lage seg en kopp te uten klatreopplæring.
