BY Drammen har snakket med Arvin Ali (20), som har fått god erfaring som ung trener i de siste årene.
Tekst og foto: Nida Karaboyun
I dag ser vi stadig at flere unge velger å ta på seg trenerrollen. Dette er en oppgave som kan både være krevende og utviklende, men hvordan oppleves den egentlig for dem som står midt i hverdagen som ung trener?
Arvin har alltid vært opptatt av basketball. Allerede som tiåring begynte han i klubben. En inspirerende trener ga han motivasjon og kjærlighet for sporten.
– Han pleide å si at jeg kunne bli en god trener, forteller han. Ønsket om å se andre utvikle seg, kombinert med en mulighet han fikk sammen med en god venn, gjorde valget om å ta på seg trenerrollen ganske enkelt.
Alder som styrke
Som ung trener i 20-årene har Arvin et nært forhold til spillerne sine, noe som skiller han fra eldre trenere.
– Jeg føler at guttene kan ha det gøy med meg, samtidig som vi har et klart skille mellom jobb og fritid. På trening er det jobbmodus, men utenfor er vi både venner og som storebrødrene deres, forteller han.
Oppveksten i en disiplinert kurdisk familie har også formet hvordan han leder laget sitt. «Disiplin er viktig for meg og det ville vært på samme nivå uansett alder,» sier han. Samtidig mener Arvin at hans unge alder hjelper han med å forstå spillerne på et dypere nivå og bygge et tillitsfullt forhold med dem.
Å bli tatt på alvor
I starten opplevde han at foreldre var skeptiske til hans trenerrolle, og lurte på om han tok jobben seriøst nok. Etter hvert som de så resultatene på trening og kamper, ble Arvin tatt mer alvorlig.
– Grunnen til at jeg gjør dette er fordi jeg vil at spillerne mine skal bli gode mennesker. Et godt menneske blir en god spiller, sier han.
Fokus på disiplin, ikke bare basketball
Arvin legger stor vekt på at utviklingen på banen henger sammen med personlig utvikling. Som ny trener fokuserte han og kompisen på disiplin og respekt, særlig respekt for trenerne.
– Jeg har kastet spillere ut fra trening selv om de er gode, fordi de ikke viser riktig oppførsel. Noen foreldre ble frustrerte, men dette er jobben min. Jeg blander meg ikke i deres jobb, og de skal ikke blande seg i min, forklarer Arvin. Han mener at dagens generasjon har mindre respekt enn før, men han og kompisen jobber målrettet for å utvikle gode mennesker, ikke bare gode basketballspillere i klubben.
Minneverdige øyeblikk
Det første som dukker opp i tankene hans når han tenker på minner som trener, er prestasjoner på banen. Men det som virkelig gjorde inntrykk, var en hendelse under en kamp hvor en spiller ble skadet.
– Den første spilleren som reagerte, løp inn på banen for å passe på lagkameraten sin, selv om de ikke er nære venner. Det var utrolig å se hvordan resten av laget fulgte etter og støttet kompisen sin. Det øyeblikket er det beste jeg har opplevd som ung trener, forteller han.
Arvins historie viser at det å være ung trener kan være både krevende og veldig givende. Med stor interesse for basketball, tydelig disiplin og et ønske om å hjelpe unge videre, har han klart å skape et miljø der spillerne føler seg trygge og respektert. Selv om han på starten måtte bevise at han tok jobben seriøst, har resultatene vist hva han står for. For Arvin handler trenerrollen ikke bare om sporten, men om å hjelpe unge til å vokse som mennesker.
