Tore Walther Kristiansen er inne i sin 52. sesong som møbelhandler. Han er sjefen som trappet ned på jobbingen, og ble visergutt.
Tekst og foto: Tore Shetelig
Bandy-profilen med 700 A-landskaper for Mjøndalen IF fyller 69 år 27. august. På papiret er han pensjonist, men han jobber fortsatt tre dager i uka.
– Jeg kaller meg visergutt her i familiebedriften. Den neste generasjonen har for lengst tatt over – mens faren min, Finn, og jeg fungerer som visergutter. Vi er storfornøyde med å kunne hjelpe til, smiler Tore Walther Kristiansen. I samtale med BY Drammen.
Finn er blitt 87 år, men stiller daglig på jobb for å holde styr på all emballasjen som dukker opp når møblene blir pakket ut ved ankomst til butikken. Finn kjører fortsatt bil, så det er han som har ansvaret for å kjøre all pappen og plastikken fra emballasjen til dynga på Mile.
Arbeidsglade og innsatsvillige
Så ingen tvil om at familien Kristiansen er en ekstra arbeidsglad og innsatsvillig gjeng. De har bragt tradisjonene videre helt siden møbelforretningen ble etablert av Walther Kristiansen i Mjøndalen i 1942.
I dag er Simen Sandberg (33) og Jørn Walther Kristiansen (41) fjerde generasjon som jobber i butikken. Simen er daglig leder. Den litt beskjedne visergutten Tore Walther Kristiansen er styrets leder.
– Må være mer effektiv
Vi spør Tore Walther hva han gjør i sin 50 prosentstilling?
– Jeg tar meg alt det kjedelige papirarbeidet. Det hadde jeg også ansvaret for da jeg var sjef, men siden jeg «bare» er her tre dager i uka, er jeg nødt til å være mer effektiv enn tidligere. Jeg må rett og slett utnytte tiden bedre, sier mannen som elsker å prate med både kundene og andre mjøndølinger. Da går det i både politikk og idrett for mannen som hadde en A-lagskarriere i bandy som strakk seg over fire tiår – fra A-lagskarriere i fire tiår – fra desember 1972 til februar 2000.
Alle 700 kampene ble spilt i Eliteserien. Mjøndalen IF er det eneste laget i Norge som aldri har rykket ned fra Eliteserien i bandy.
Avslører sengesalgs-tricks
Tore Walther er en god selger.
– Jeg passer på å følge med litt i vinduene på hvem som parkerer utenfor butikken. Kommer det en kar inn som skal kjøpe en seng, og jeg har sett at han har en ekstra fin bil, spiller jeg på det i salgssamtalen. Jeg sier til kunden at du som har så fin bil ikke kan spare på komforten når det gjelder valg av seng. Jeg minner kunden om at han ligger i sengen en tredjedel av livet sitt. Det pleier å virke slik at kunden kjøper en dyr og fin seng, smiler møbelhandleren.
Reiste rundt i hele Sovjet
– Tilbake til idretten. Hvor mange landskamper ble det i bandy?
– Jeg spilte 25 ganger for Norge. Det medførte at vi reiste rundt absolutt hele det gamle Sovjetunionen. Finland og Sverige ble vi også godt kjente i. Det var mange minnerike turer. Vi hadde så mye moro. Og som for de fleste «avdanka» spillere, blir vår oppfatning av våre prestasjoner den gangen bedre og bedre dess eldre vi blir, ler Tore Walther.

– Kunne ikke hatt det bedre
– Hvordan er tilværelsen som kombinert pensjonist og deltidsmedarbeider?
– Veldig bra. Jeg kunne ikke hatt det bedre. Men for fem år siden hadde jeg et ekstra tungt år. Da mistet jeg både min kone Karin og moren min, Anne Lise, med et halvt års mellomrom. Jeg hadde ikke kommet over sorgen over tapet av min kone gjennom 40 år, før moren min gikk bort også. Men ting går over etter hvert, og nå smiler livet til meg igjen. Særlig etter at jeg for to år siden traff Anita Pøhner, og flyttet sammen med henne.
– Kan gjøre som jeg vil
– Jeg pleier å si at nå kan jeg gjøre som jeg vil nå som jeg har fri halve uka. Eneste forskjellen fra da jeg jobbet fullt, er at jeg nå må gjøre private ærend i fritiden. Tidligere kunne jeg i arbeidstiden bli med gutta i bilen ned til Drammen når de hadde varelevering for å få utrettet et privat ærend i samme slengen. Sånn kan jeg ikke holde på lenger. Jeg må være mer effektiv når jeg først på jobb, forteller Tore Walther Kristiansen.
Ellevehundre og femti mål
– Hvor mange mål scoret du i hjemlig bandy?
– 1.150 mål ble det. Jeg har scoringsrekorden i Norge for 18 kamps-serien. I en sesong scoret jeg 73 ganger på 18-seriekamper, og det klarte ingen å matche.
I bandy opplevde Tore Walther en gang et uår, som han kaller det.
– Hva skjedde?
– Jeg hadde kommet på kant med en person i bandystyret i Mjøndalen. Konflikten handler om viktige prinsipper, og vi ble ikke enige. Da ga jeg beskjed om at jeg la opp. Dette var i 1978/79-sesongen. Jeg var fortsatt på landslaget da, og Gunnar Høst fra Drammen var landslagstrener, samtidig som han trente Solberg.
Plutselig i erkerivalens leir
– Gunnar sa til meg at han ikke kunne fortsette å ta ut en klubbløs spiller på landslaget, og foreslo derfor at jeg skulle melde overgang til Solberg. Dermed var jeg plutselig i erkerivalens leir. Og hadde byttet fra brun til hvit drakt.
Det ble med den ene sesongen på «feil side» av Drammenselva. Året etter var Tore Walther tilbake i brunt. Før han returnerte, ble det mellom 30 og 35 mål for Solberg Sportsklubb også.
Etter hvert fikk han oppfylt sitt store ønske om å få spille sammen med sønnen Jørn Walther på MIFs A-lag.
Fikk spille sammen med Jørn
– Det skjedde i sesongen 1999-2000. Da den sesongen var slutt, var det en utrolig deilig følelse å gi seg. Jeg hadde oppnådd alt, til og med den gode følelsen av å få spilt på samme lag som sønnen min, smiler møbelhandleren.
– Hvordan ser du på utviklingen innen dagens bandy?
– Jeg liker ikke all importen av utenlandske spillere. Det tyter jo av russere og svensker i de forskjellige norske klubbene. Jeg skjønner ikke vitsen med å hente så mange spillere utenfra bare for å vinne en blikkpokal. Tidligere hadde vi rene klubblag, med norske spillere.
– Mer ekte idrettsglede før
– De fleste kom fra sin moderklubb. Da var det mer ekte idrettsglede og mer moro – enn med importspillerne, som kanskje spiller toppen én sesong i en klubb før de flakser videre.
Når Tore Walther skal koble av, tar han seg en tur på golfbanen.
– Det er også veldig stas med mine to barnebarn. De er «livets dessert», og vi storkoser oss sammen, forteller den glade møbelhandler fra Mjøndalen.





















