For hundre år siden tok 16 arbeidsomme karer spader, hakker og dynamitt fatt for å bygge Thorleif Haugs vei – til ære for skikongen fra Vinter-OL i Chamonix. I dag brukes traseen av tusenvis av drammensere året rundt.
Tekst og foto: Tom Helgesen
– Vår bestefar, Nils Selboe, var en av de 16 som bygde Thorleif Haugs vei på dugnad i 1925. Og hytta Solbakken, som vi to fettere eier sammen i dag, var sentral for dugnadsgjengen, forteller Per Suseg og Jens Haugfos.
Det var litt av en jobb å lage ei skiløype på dugnad for 100 år siden. ”Hvis du ikke vil arbe’, så får’u bæra stein”, var parolen.
– Hytta vår ble bygd i 1924, samme året som Hauer’n tok nesten reint bord i det første vinter-OL i Chamonix. Det var Hans Andersen, medeier i hytta Klonken under Tverråsen, som var initiativtager til å bygge skiløypa fra sykehuset og opp til Landfalltjern, forteller Suseg. I dag er Thorleif Haugs vei en av Drammen kommunes mest populære turveier til alle årstider.
Norges ukronede skikonge
Veien ble altså opparbeidet på dugnad til minne om skikongen Thorleif Haug (1894-1934) av venner i perioden 1924-1925. Hauern’s største bragder gjorde han i OL i Chamonix i 1924 med gull på 50 km, 18 km og kombinert samt bronse i hopp. Han tok seks seire i Holmenkollens 50 km, fem seire i Kollens 17 km og skikongen vant kongepokalen i Kollen tre ganger. Han hadde seire i NM i kombinert, langrenn over 30 og 17 km, ti kongepokaler og seire i Nordiska Spelen. Han var rett og slett den tids ukronede skikonge!
Mange kallenavn
– Redskaper som hakker, spader, slegger, øks og sag var selvsagt viktige. Til større utfordringer derimot måtte kara ha dynamitt, og dynamitten fikk de av Gullhaug Sprengstoffabrikk. Blåseren, ble Hans Andersen kalt, fordi han var skytebasen når det skulle sprenges. Ordet HMS var ikke oppfunnet, men sikkerheten kom i første rekke og ingen uhell skjedde, forteller Suseg.
Gutta som jobbet med denne veien fikk forskjellige kallenavn fordi de mente arbeidet liksom gikk litt lettere da!
– Omtrent alle hadde oppnavn eller kallenavn som vi sier i dag. Seinere rådmann Finn Blackstad ble kalt Stikkrennna fordi han hadde påtatt seg jobben nettopp med stikkrenner i turveien. Oscar Helgerud fikk kallenavnet Siko (kjent tannkrem-merke) fordi han en gang hadde tatt feil og pussa tenna med Parba barberkrem i stedet. Oscar Haug ble kalt for Nasjonalen rett og slett fordi han jobba på National Industri. Thomas Kittilsen ble kalt for Bokser’n, og Olav Kristiansen kallenavn varierte mellom Buffalo Bill eller oberst Cody. Arne Carlsen fikk kallenavnet Brun. Rett og slett fordi ble så raskt brun om sommeren. Ja, dette er noen eksempler, sier Haugfos.
Ingen forening, men en bande
Da dugnadsgutta mangla midler til å få fullført det siste stykket ned fra Neperudjordet mot sykehuset, tok Hans Andersen en tur til borgermester Klingenberg for å få litt kommunal støtte.
“Hva er dette for en forening de representerer”, skal Klingenberg ha spurt. ”Nei, det er vel mer en bande”, skal Andersen ha svart og han fortsatte. ”Jeg har aldri kunnet noe videre med foreninger, livet der går mest opp i årsberetninger og juletrefester”.
Borgermesteren stusset selvsagt litt over dette svaret, og takket være lege og ordfører Lied ble det bevilget penger til fullføring av veien på det siste stykket. Det ble til og med satt inn noen kommunearbeidere for å få alt ferdig på høsten 1925.
Beintråkkere uønsket
Et innlegg i Buskeruds Blad 9. november 1925 er forfattet av de 16 som bygde Thorleif Haugs vei, så på seinhøsten var tydeligvis veien klar til bruk. Konflikten med folk som går på beina i skitraseen var tydeligvis heller ikke helt ukjent for 100 år siden.
Mellomtittelen ”Ingen kjøring – Ingen akning – Ingen traak i løipen”, forteller vel sitt. Videre skriver dugnadsgutta ganske detaljert om arbeidet for å lage denne skiløypa, og ”For skiløpere gjælder den regel at opadgaaende holder godt til høire for de løperne der kommer utover. For øvrig gjælder almindelig høirekjøring. Fotgjængere er mindre godt likt i løipa og maa holde sig strengt til høire opover og strengt til venstre nedover”.
Enda strengere til verks vil skribenten Turisten gå i Buskeruds Blad 4. februar 1929. Der mener han nemlig det bør være tillatt å skyte hunder som tråkker i skiløypa! Så det var utvilsomt konflikter angående bruk av marka for rundt 100 år siden også.
I flittig bruk
Thorleif Haugs vei er altså tur- og skiveien som går fra Spiralinngangen like ovenfor det gamle sykehuset og opp til Landfallhytta. Her har tusenvis av drammensere gått på tur, enten bare en rusletur eller på ei treningsøkt.
Thorleif Haugs Minneløp på ski har brukt traseen tidligere, og det samme har blant annet også IF Sturlas Markakarusell gjort på sin 12 km. Traseen til motbakkeløpet Landfallhytta Opp (IF Sturla som arrangør) fulgte nesten helt identisk den opprinnelige traseen til Thorleif Haugs vei fra start til slutt. Motbakkeløpet var 3,4 kilometer langt og kunne by på hele 335 høydemeter fram til Landfallhytta.
I dag er traseen til Hauernløpet innom Thorleif Haugs vei fra Landfallhytta til Ledningene og Markakarusellen følger Thorleif Haugs vei de siste meterne over Neperudjordet.
Lys i hele traseen i dag
For folk flest er dette en koselig turvei i dag, og mange fra Underlia-området benytter traseen som et bilfritt alternativ ned mot byen.
Drammen kommune preparerer skiløyper helt ned til starten på Thorleif Haugs vei i snørike vintre, mens Neperudjordet gjerne har vært vendepunkt de siste årene.
Det er også viktig å nevne at hele strekningen er lysløype, så derfor er Thorleif Haugs vei også populær å bruke nå som høstmørket har kommet og sommertida er slutt. Da kan det være på sin plass å sende en vennlig tanke til pionerene, eller ”banden” som sto bak opparbeidelsen for 100 år siden.
Fetterne Haugfos og Suseg bruker også stadig turveien som bestefaren var med på, men duoen liker seg best uten startnummer på brystet.
