I 1994 ventet jeg barn. Da bestemte vi oss for å investere i dette nymotens greiene som het mobiltelefon.
Joda, jeg visste at noen allerede hadde en. Faren til barndomsvenninnen min hadde fastmontert telefon i bilen. Han var dykker og jobbet for redningsselskaper, så han måtte være tilgjengelig. Det virket dramatisk og viktig.
Vi kjøpte en Motorola. Med antenne.
Planen var enkel: Når fødselen startet, skulle jeg ringe barnefaren på jobb, så kunne han komme hjem og kjøre meg til sykehuset. Det føltes trygt.
Hadde han bare ikke glemt telefonen hjemme annenhver dag, men det er en annen historie.
Babyen ble født på en dag han hadde fri. Ingen mobil var involvert.
Fra antenne og fasttelefon til smart avhengighet
Etter Motorolaen gikk det nesten ti år før jeg fikk min egen telefon. Ungene løp rundt med sine Nokia 3210, men jeg holdt stand og tviholdt på fasttelefonen.
Så kom den vakre dagen: Jeg ble eier av en Nokia 2650. En klapptelefon. Dyr. Elegant. Lite finesser. Men mor hadde status.
Den hadde jeg i syv–åtte år. Og jeg er overbevist om at den ville fungert i dag om jeg bare ladet den opp. Det samme gjelder Motorolaen fra 1994. Men det vil jo ikke hjelpe, nå som 2G-nettet fases ut.
Så kom 2012. Jeg kjøpte ny telefon. Ikke smarttelefon, må vite. Sms og ringing holdt lenge. Facebook tok jeg på PC. Stasjonær, selvsagt.
I 2014 ga jeg etter for presset og investerte i en smarttelefon. Den gamle hadde nemlig gått i stykker etter bare to år.
Smarttelefonen gjorde det samme.
Og sånn fortsetter det.
Den digitale demensen
Halvannet til to år. Så begynner det. Batteriet. Oppdateringene. Appene som ikke støttes. Den mystiske tregheten. Den digitale demensen.
Et hederlig unntak var Huawei P30. Den holdt i tre år. Den savner jeg fortsatt. Hadde kjøpt ny, om den ikke hadde blitt geopolitikk.
Nå sitter jeg her med Samsungs toppmodell. En telefon som koster det samme som en liten ferie. Fordi jeg trenger gode bilder. Alternativet er å slepe med meg kamerabag på jobb.
Spør meg om et år hvordan det går.
Jeg tipper den da har utviklet aldersrelatert hukommelsessvikt, organsvikt og sirkulasjonsproblemer.
Poenget mitt er dette:
Vi forventes å bruke en betydelig del av en månedslønn på en telefon som holder i maks to år.
Det er for dårlig.
Vi har lagt penger, identitet, førerkort, bankkort, helseopplysninger og halve livet vårt inn i disse små blanke dingsene.
Planlagt foreldelse – eller bare dårlig kvalitet?
Bransjen vet at vi er avhengige.
Og når man selger nødvendigheter med begrenset levetid, da er vi farlig nær noe som ligner planlagt foreldelse.
Eller, for å si det på godt norsk:
Det føles litt som svindel.
Men så kommer det vanskelige spørsmålet:
Må vi egentlig ha det?
Fakta:
I 2025 ble det sendt ut omtrent 1,25 milliarder smarttelefoner globalt, en liten vekst fra året før. (Omdia)
Macau har flest abonnementer med rundt 343 abonnementer per 100 innbyggere ifølge enkelte kilder. (indexmundi.com)
Eritrea har lavest antall abonnenter med rundt 6 abonnementer per 100 mennesker. (worldatlas)
Gjennomsnitt for verdens befolkning er 120 abonnenter per 100 innbyggere. (theglobaleconomy.com)
