Stinn brakke for Bændet

Tekst og foto: Liv-Hege Reffhaug Sulen

I lyse og trivelige lokaler i hjertet av Svelvik, siver musikk og glede ut fra Fabrikkjordet. 40 stoler er satt ut. Ingen ledige plasser.

De som kan komme, møter. De som husker, spiller eller synger. Lun og avslappet nedpå-stemning med masse humor krydrer dette lavterskeltilbudet. Latter og tidlig høstglød smyger seg rundt rykende fersk kaffe og sunne spiserynker. Den gode maten serveres av den alltid hyggelige, frivillige kjøkkengjengen.

Medlemmene i Bændet valgte etter så vel pandemi, dødsfall som sykdom å drive egenterapi gjennom samstemt musikk. Alle har mer eller mindre alvorlige helseplager eller blitt alene, men velger terapi i musikken. De synger “lay down my heavy load”.

Jeg tror ikke de er klar over sin egen verdi. Gruppen gir en unik opplevelse av livsglede, som gir så mye til så mange.

Har ballet på seg

Det spesielle er at alle har fylt 75 år. Med utspring fra frivilligheten, ballet det på seg for de tidligere koraktive musikerne. Spillende besteforeldre og syngende oldemødre gyver løs på “Rosa på ball”, “Drømmen om Elin” og “Me vandrar saman”.

Og så er det mat.

Prosjektet har høy allsangfaktor med innslag av solo fra Bændet. Vivian er limet. Den tidligere læreren er i sitt ess når hun proft styrer skuta gjennom litt dårlig hørsel og småtekniske problemer. Tålmodig venter de til en tanke har satt seg, slik at en historie kan komme.

Da kan de fortelle om sin første skoledag for så lenge siden. Så blir det en liten diskusjon om det er kaffe og smørbrød eller musikk. Smørbrødene vant.

– Øivind er født 15 minutter for seint, sier Jan.

– Derfor har han alltid vekkerklokka på klokka 9 på onsdager. Ellers kommer han for seint.

Jan spiller også i Eiker spellemannslag. Ett knappetrekkspill og et pianotrekkspill

Tryller fram klassikere

Som alle andre band er de litt nervøse før de skal opptre. Men sceneskrekken blir borte når de først er i gang – til glede for alle i den lille salen. Vivian informerer om hvilke låter de skal spille. På den måten forsikrer hun seg om at alle begynner med den samme låten.

Etter noen beroligende klapp på skulderen og med løfte om at det blir både røykepause og kaker, tryller de fram norske, svenske og engelske klassikere fra 1950-tallet og videre til 1970-tallet.

I 2022 mottok gjengen for onsdagstreffene Frivillighetsprisen for Drammen kommune. Konkurransen var stor, og det har satt frivilligheten her i Svelvik på kartet.

Samspillet mellom kafégjestene og Bændet er viktig. De er avhengig av hverandres bidrag. Derfor ville gruppen gi tilbake prispengene på 40.000 kroner som de fikk sammen med kjøkkengjengen, til gjestene sine. I tillegg tjente de litt ekstra på diverse oppdrag. Alt har gått tilbake til frivillighetskassa.

Pengene ble blant annet brukt til flotte sangbøker, mikrofoner, anlegg og tur til Fossesholm. “Jag trodde englane fans” – og de finnes i dette Bændet – “Inte bara i himmelen”.

Noe smått stort

Leder for frivillighetssentralen, Heidi Smedsrud Hansen, roser Bændet opp i skyene der de setter den unike stemningen. Opplevelsen toppes med kjøkkengjengen, to i oppvasken og en for gevinster og loddsalg. Heidi lager program og styrer det ellers.

Hun gir litt ekstra ros til Vivian, som bidrar til at alle blir sett og hørt med navn og nummer.

To timer med smil og sang. En psykologisk lykkepille og balsam for sjelen. Ukas høydepunkt. Musikk er essensielt for enhver sjel.

I 2022 startet onsdagstreffet, der Bændet var en stor del. Runar tar fram mobilen og fremfører egetkomponert dikt om Dramstadbukta. Diktet er kort. For som han sier selv, så “detter det jo mer ut enn inn i knollen for tida”.

Runar snakker om lune skatter og de synger videre om “Mykje lys og mykje varme”. Vivian går over til 20 spørsmål og quizen som gjentas med jevne mellomrom. Denne er fra 2018.

Som flue på veggen ser jeg Vivian ta rommet og lime sammen en godstund med hjertevarme. “Vandrar saman” i glad, lystig og lekende allsang. Det er helt tydelig at dette er noe de gjør hver onsdag og som de virkelig gleder seg til.

Det er jo så “godt å være saman” og  “eg følger der du går”. Tekstene skaper smilehull og familiestemning for alle. “Cause when you’re smiling, the whole world smiles with you”.

Så kan alle gå hjem med en engel i seg og sjelefred.

På spørsmål om de tenker seg på turnè, er svaret blankt nei. Alle er enige om at det holder med en vekkerklokkedag og de fine onsdagene.

Tonene til “Can’t help falling in love” ringer i ørene når jeg tilfreds setter meg i bilen på vei hjem. Vel vitende om at jeg har bivånet noe smått som er ganske stort.