Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i juni 2010.
Det var ingen stor markering da Strømsø skole tok farvel for godt. Bare elever, lærere – og et stille vemod over en epoke som tok slutt.
Tekst og foto: Bente Wemundstad
Elevene i 8. og 9. klasse ble samlet til en avslutning i gymsalen i år, som alle år tidligere. 10. klasse hadde avslutning mandag kveld.
John Helland har vært lærer ved skolen siden 1974.
– Det er klart det blir vemodig når vi nå stenger dørene her, sier han.
Han sitter på sitt nesten tomme kontor og synes ikke det er særlig trivelig.
– Det eneste jeg har tatt med meg fra tiden her er skiltet fra klasserom 21 der jeg hadde min første undervisningstime som nyutdannet lærer høsten 1974, smiler han.
Aldri angret
Siden den gang har han opplevd flere skolereformer og endringer i undervisningen. Men ungdommene er de samme.
– Alle generasjoner har sine uttrykksformer, men de er ganske like i denne aldersgruppen, sier Helland.
– Det er skolen som har forandret seg mest, den har blitt mer samlet og profesjonell.
– Før var lærere noen som kom, underviste i sitt fag, og gikk. Nå er det et kollegium som jobber tett sammen om felles mål og strategier. Det er en fin utvikling, mener Helland.
Rett før han begynte på lærerhøyskolen hadde Helland et vikariat på en ungdomskole. Da bestemte han seg for at det var lærer han skulle bli. Og det har han aldri angret.
– Det er klart jeg noen ganger har vurdert å prøve noe annet. Men da har det dukket opp noen nye, spennende utfordringer som jeg bare måtte ha med meg, sier han.
– Det blir en livsstil.
Og skole er omtrent hele livet for John Helland. Hans kone er lærer ved lærerhøyskolen, et av de fire barna er lærer, de leser faglitteratur og diskuterer skole hjemme.
Andre generasjon
– Den rektoren som har fulgt meg lengst hadde mottoet: De som kommer til skolen med minst, bør få mest med seg. Det synes jeg er fint å leve etter, sier Helland.
Han har undervist ”halve Drammen”, i alle fall fra Åskollen og til Strømsø.
– Det er koselig å treffe igjen gamle elever på gata og se at det går bra med dem, sier han.
– Nå har jeg barna deres som elever!
Det spørs vel om han rekker tredje generasjon, siden pensjonsalderen nærmer seg. For en som har levd med skole hele sitt liv må det da bli tomt når aldersgrensen faller?
– Nei, jeg har mye å fylle tiden med. Jeg er veldig glad i fjellet, og vi har hytte på Filefjell. Og hund, smiler han.
– Dessuten har jeg flere tusen bilder som skal organiseres, og masse super 8-filmer som skal digitaliseres. Jeg har også mange bøker på venteliste, så tiden skal nok fylles med mange gode ting.
Men først venter sommerferie på hytta i Grimstad, deretter på fjellet, og så starter et nytt skoleår på Børresen skole.
