Jeg er glad i vår og sommer. Allerede på slutten av vinteren begynner jeg å glede meg til å kjøpe noen nye sommerklær. Jeg går runder i butikkene på jakt etter plaggene som skal få meg til å føle meg litt ekstra fin, lett og sommerlig.
For sommerklærne er jo på plass lenge før snøen har smeltet. Det er noe eget med å rusle mellom stativene og drømme om solvarme dager, terrassekaffe og bare ankler.
For de som er 170 centimeter, vel og merke.
For oss andre, som lett forsvinner i mengden der nede på 157 centimeter, er det ikke fullt så enkelt.
For i realiteten kjøper jeg meg arbeid.
Alle bukser må legges opp. Og det å legge opp bukser er noe av det kjedeligste jeg vet.
Problemet er bare at jeg fortsatt ikke er ferdig med buksene jeg kjøpte i fjor. Verken sommer- eller vinterbuksene. Jeg har en hel stabel liggende og stirre bebreidende på meg.
Kampen med nåløyet
Innimellom tar jeg meg sammen og sier strengt til meg selv:
– Nå, i ettermiddag, skal du sette deg ned og begynne å legge opp!
Den strenge stemmen hjelper faktisk ganske godt.
Det som ikke hjelper, er at alle synålene mine ser ut til å ha øyne som er laget for mennesker med perfekt syn og kirurgisk presisjon. Jeg har selvfølgelig heller ikke en sånn smart liten innretning som trer tråden for deg.
Etter fem minutter med svetting, banning, justering av lys og pussing av briller, får jeg endelig tråden gjennom nåløyet.
Så finner jeg fram buksa. Og oppdager at tråden ikke matcher.
Ingen av buksene matcher trådsamlingen min.
– Men det er da ingen krise, sier jeg til meg selv. Det er jo bare å kjøre innom sybutikken.
Jeg kjører ikke innom. Jeg kjører forbi.
For tanken er glemt, likeså stabelen med bukser.
Innen jeg får sydd opp buksene fra forrige sommer, er de feil farge for årets sesong. Ikke at det egentlig spiller noen rolle. Jeg bare nevner det.
Og hvis jeg får sydd opp årets bukser før vinteren kommer, har jeg jo i det minste noe klart til neste vår.
Kanskje jeg til og med får lagt opp fjorårets vinterbukser innen jul.
Kjoler til under sålene
Jeg kan selvfølgelig gå med kjole.
Fine, lyse og luftige sommerkjoler.
Det er så elegant med lange kjoler. På de som er 170 centimeter.
På meg blir maxikjole til gulvklut med blomsterprint. Jeg tråkker i kjolekanten til tross for høye såler på skoene.
Det merkelige er at jeg egentlig ikke er spesielt lav.
Globalt ligger gjennomsnittshøyden for kvinner på rundt 159–160 centimeter. I Norge er gjennomsnittet derimot omtrent 167 centimeter.
Så jeg er rundt ti centimeter under snittet her hjemme, men bare et par centimeter under verdenssnittet.
Og de fleste klær produseres jo ikke i Norge.
Så hvorfor lages de som om alle kvinner er 172 centimeter høye?
Jeg er veldig glad for at det finnes sko med platåsåler. De gir meg et lite løft – bokstavelig talt.
Og sko er egentlig ikke noe problem. Jeg bruker størrelse 37, noen ganger 38. Det er i det minste proporsjonalt. Det ville jo tatt seg ut om lille meg skulle vagget rundt med størrelse 41.
Jeg er veldig glad i sko. Bare ikke når det er skosalg.
For innen jeg kommer meg til butikken, er det alltid bare størrelse 41 igjen.
