For oss i en relativt nystartet avis og med alt for få folk, er sommerferie noe som skjer med alle andre. Spesielt de folka jeg gjerne skulle ha snakket med.
Tekst: Bente Wemundstad
Jeg unner dem ferien – med hele mitt hjerte. Og tenker at jeg kan alltids ta meg en uke eller tre i varmere strøk når vinteren er som verst. Akkurat det har jeg både tenkt og sagt i fire somre nå. I år er jeg nærmere enn noensinne – for jeg har nettopp husket på å fornye passet som gikk ut for fem år siden.
Sommerferie for denne avisdamen betyr litt kortere dager. Jeg setter vekkerklokken på 06.15 i stedet for 05.45 (og føler meg litt herlig skulkete). Jeg drar fra kontoret 15.30, i stedet for 18.00. Men jeg drar jo bare hjem og skrur på PCen på hjemmekontoret.
Hjemmekontorets frustrasjoner
Jeg kan ta meg hele dager på hjemmekontoret – ja, jeg kan jo det. Men jeg har, i likhet med de fleste av oss med pandemien friskt i minnet, blandede erfaringer.
Folk tror kanskje at «å jobbe hjemmefra» betyr dyp konsentrasjon, produktiv flyt og ergonomiske løsninger. Det gjør det ikke. Det betyr joggebukse, sminkefri, klesvask, og at jeg glemmer hvorfor jeg gikk inn på kjøkkenet.
For all del: Arbeidsdagen starter ambisiøst. Jeg har laget en liste inni hodet mitt. Det er fullstendig klart alt jeg skal jobbe med. Jeg åpner mailen, og går gjennom nye mailer. Så åpner jeg et dokument jeg skal jobbe med. Det er da det begynner: Jeg må bare sette på en klesvask. Og rydde kjøkkenbenken. Jeg lager mentale huskelister mens jeg jobber; «husk mail til den og den», «ring partner og utvikler om dette og hint», «få ut den og den saken». Og så, plutselig, står jeg i gangen og vurderer om jeg skal vaske døra. Den mentale huskelisten er som blåst bort – for evig og alltid.
Distraksjoner i kø
Når jeg endelig setter meg ned igjen, har PCen logget meg ut. Og Microsoft kjenner ikke igjen passordet mitt. Jeg sier ord jeg ikke skal skrive her. Så må jeg hente mer kaffe. Og kanskje litt lunsj. Og kanskje jeg bare skal se videoen datteren min sendte en gang til. Der kom det jammen et par nye snapper også.
Det er ikke det at jeg ikke jobber. Det er bare at jobben er innpakket i et teppe av distraksjoner. Plutselig får jeg en lys idé – og må skrive den ned før den forsvinner. Men hvor er notatboka? Jeg finner den bak en bok jeg begynte å lese i på mandag. Ordene i neste kapittel fanger meg. Og så er det plutselig middagstid.
Og likevel: Noe blir gjort. Ikke alltid det som sto på lista, men noe kom ut av kaoset med vaskemaskinen og TVen bakgrunnen. Hjemmekontor er kanskje ikke effektivt i tradisjonell forstand – men det har sin sjarm. Klesvasken ble tatt, kjøkkenbenken skinner og døra i gangen likeså. Kanskje vi har godt av å la hjernen hvile mens vi utfører fysisk arbeid? Jeg tror det.
Og nei, jeg kommer aldri til å kjøpe sånn hjemmekontorstol med korsryggstøtte. Jeg liker sofaen. Selv om jeg sovner litt i den.
