Skolen som forsvant – gamle Bragernes

Tekst: Elisabeth Helgeland Wold

I disse dager går tankene til alle barna rundt i Drammen som står i fare for å miste skolen sin. På 1970-tallet opplevde vi noe av det samme, da gamle Bragernes skulle rives for å gjøre plass til det nye sykehuset.

En ny Bragernes skole skulle riktignok bygges, og vi som måtte slutte på den gamle etter fjerde klasse, skulle starte på Fjellheim, to år før vi egentlig skulle ha begynt der. Vi var sånn sett ikke «ofre» for kommunens innsparinger, men sorgen over å miste skolen sin, kan likevel sammenlignes. Vår skole skulle attpå til rives. Det var nådeløst brutalt.

Konsekvensene gikk for alvor opp for oss da de startet med å rive murvillaene på den andre siden av Dronninggata.

Jeg husker det så godt der vi sto i annen etasje og kikket ut av vinduet. 25 elever på ti år var vitne til at de store gravmaskinene smadret husene i fillebiter.

I ett av dem bodde en gammel, søt dame. Hun hadde en vakker hage innenfor porten med roser og gamle epletrær. Alt var så pent. En liten benk hadde hun også. I de smårutete vinduene hang pene blondegardiner som ramme rundt frodige blomsterpotter.

Hvor hadde hun flyttet mon tro? Og visste hun at akkurat i dette øyeblikket, så ble huset hennes knust?

Vi barna, som hun hadde vært på hils med i fire år, sto nå og så på at hennes vakre hus og fine hage ble plankebiter, knust murstein og gjørme. I løpet av et par små timer var det ingenting tilbake av det som en gang hadde vært en av de flotteste eiendommene i Dronninggata.

Hun skulle bare visst.

Og snart var det skolen vår som sto for tur. Men det skulle gå noen år før den ble revet.

Jeg vet ikke om jeg husker at vi tok farvel. Det tror jeg vi gjorde flere ganger. Vi visste jo at skolen en vakker dag skulle komme til å vike for det nye, store sykehuset. Men en sjuåring tenkte ikke så mye på det i hverdagen, heller ikke på konsekvensene det ville innebære.

Men da dagen kom og snart måtte flyttes over til en annen skole fordi vår skole skulle rives, ja, da forsto vi.

Og det var så trist. Vår fantastiske lærerinne fortale at den andre skolen var like fin som vår. Den hadde til og med to gymsaler og en egen fotballbane. Likevel var det ingen begeistring å spore. Ingen jubel i taket.

Vi fikk fire, fine år på Bragernes. At et nytt sykehus måtte ha akkurat den plassen, syntes vi var urettferdig. Byggherren fra 1893 hadde sikkert også håpet at hans verk skulle overleve både sykehusbygging og -rivning.

Melkebøtter, blokkfløyte og håndarbeid

Minnene strømmer på fra tiden på gamle Bragernes skole.

Vi var de første som skulle begynne med skolemelk, og et melkekort kostet 10 kroner. Jeg tror det var 25 klipp på kortet. Frøken samlet inn klippene, og så ble ordensmann og medhjelper sendt ned i kjelleren for å hente bøtta som hang klar på knaggen med eksakt antall små melkekartonger.

Bøtta med “4C” ble hektet av, og de brede steintrappene opp igjen fra kjelleren og første etasje ble gjort unna i noen byks.

Sangsalen er også et artig minne. Den lå i kjelleren, rett ved knaggene som melkebøttene hang på. Der inne var det en slags scene hvor det sto et piano og et kateter, og salen lå to trappetrinn nedenfor. Der sto pultene hvor vi satt to og to. Veldig stas var det å få sitte sammen.

Vi pugget vers og spilte blokkfløyte – til noens begeistring og andres vrede. Historiene om blokkfløyta er mange, og det kommer jeg tilbake til. Det var i alle fall aldri kjedelig i musikktimene på Bragernes.

Vi hadde en egen bygning med gymsal og garderober. Det var sløydsal og håndarbeidsrom i etasjene over. Her hadde også helsesøster Marta sitt kontor. Hun var en veldig hyggelig dame – eller sykesøster som vi sa – med snille øyne og et godt smil. Jeg husker stemmen hennes og at hun alltid var korrekt og snill.

Vi visste at hun bare ville oss det beste, selv om pirquet-prøvene, eller “ripa,” gjorde vondt. Vi var i de beste hender hos søster Marta.

Skoletannlegen, derimot, var ikke et godt minne fra Bragernes. Men det er en annen historie.

Akkurat på dette feltet ble Fjellheim skole redningen. Der ble skoletannlegeryktet hevet til himmels. For der møtte vi tannlege Brudevoll, verdens beste tannlege. Munter, pedagogisk og knallflink.

Svanesangen til gamle Bragernes

I juni 1977 var det slutt. Da klokka ringte ut elevene denne lyse sommerdagen, var det for aller siste gang. Til høsten skulle vi starte i femte klasse på Fjellheim.

Nå var det bare å vente på at den fine, gamle skolen vår skulle rives.

Det varte og det rakk, men gamle Bragernes skole ble stående lenge. Faktisk så lenge at det sådde et håp i oss: “Se, skolen vår står der ennå. De har ikke revet den.”

Der inne bak vinduene sto klasserommet vårt fremdeles. Urørt og sikkert støvete. Det var både godt og vemodig å tenke på, og kanskje vi øynet et lite håp der i baksetet: “Tenk hvis de ikke kom til å rive den likevel?”

Men virkeligheten var nådeløs, og Bragernes skole ble jevnet med jorden i 1986. Ni år etter at vi – de siste elevene – gikk ut skoleporten for siste gang.

Det eneste som er tilbake fra skoledagene på 1970-tallet, er det store piletreet som sto rett ved skoleporten i nedre skolegård. Nå har treet vokst seg enormt. Det minner oss om den gangen vi ble hilst velkommen hver eneste skoledag på gamle Bragernes.