30-årsjubileum for hjemmenettet – og full krig med passordguden.
Tekst: Bente Wemundstad
Jeg var tidlig ute med internett hjemme. Nå bruker jeg mer tid på å komme meg inn enn på å være på nett. Passordene har tatt over livet – og det er ikke bare litt frustrerende.
Da internett kom hjem til oss
Jeg har hatt internett hjemme siden 1996. Den gangen hadde vi modem som ringte opp og koblet til. Lyden sitter fortsatt i veggene. Inni den vidundermaskinen lå en hel verden og ventet på å bli oppdaget, og det er klart tellerskrittene løp av gårde. Selv om jeg økonomiserte så godt jeg kunne.
Jeg skrev e-postene offline, koblet opp, sendte dem og koblet av igjen. Alt for å spare tellerskritt, så ungene også kunne få litt tid på nettet. Rettferdig fordelt i barneflokken, selvsagt. Akkurat på den tiden var det bare én av dem som virkelig fattet interesse, men han brukte til gjengjeld så mye tid han bare fikk lov til.
Fra sneglepost til superhastighet
Og jeg ser jo godt hva nettet har betydd for meg. For jobben. For livet generelt. Alt ble enklere. Jeg var påkoblet det som var viktig, og ting gikk så utrolig mye raskere enn før. Plutselig begynte ord som snailmail å dukke opp, om brev med frimerke på. Bare det sier jo sitt.
Så kom passordguden
Så kom passordene.
I starten var de jo helt uskyldige. 123. Abc. Hei. Litt sånn: “Skal jeg bare slippe deg inn? Ja, greit da.”
Så begynte passordguden å stille krav.
Når “hei” ikke lenger holder
Det måtte være minst fire tegn. Greit nok. 1234. Abcd. Heia.
Men mye vil ha mer, og passordguden er tydeligvis aldri fornøyd.
Seks tegn. Så seks bokstaver og minst ett tall. Så ti tegn. Så minst én stor bokstav. Så minst ett tall. Så minst ett spesialtegn. Gjerne en rune fra oldtidens Mesopotamia og blodtypen til oldemoren din i tillegg.
Et rop om hjelp (forkledd som passord)
I dag er passordene mine omtrent sånn:
1hooy8ugak!-mlj)#fd210swx375x!(-
Det er ikke et passord. Det er et rop om hjelp.
Maskinene mine skjønner heldigvis at jeg ikke klarer å huske slike passord utenat, så de tilbyr vennlig nok å huske dem for meg. Det er jo hyggelig. Veldig moderne. Veldig omsorgsfullt.
Helt til systemet slår tilbake
Helt til det ikke er det.
For passord varer jo ikke evig. Innimellom bestemmer passordguden at nå må det endres. Da foreslår maskinen et nytt sterkt passord, omtrent like menneskevennlig som det forrige, og lagrer det i sitt eget lille hvelv. Fint nok.
Bare at jeg ikke har én maskin.
Flere enheter – null kontroll
Jeg har kontor-PC. Privat PC. Telefon. Og selvsagt har jeg tingene mine overalt. Problemet er at maskinene ikke oppdateres samtidig. Dermed stemmer passordet på den nettopp oppdaterte PC-en ikke med det som ligger lagret på enhetene som ennå lever i fortiden.
Og da begynner øvelsen.
Be om nytt passord. Lagre nytt passord. Håpe at alle enheter legger det på minnet. Oppdage at én av dem ikke gjorde det. Prøve igjen. Finne ut hvilket passordhvelv som faktisk har det riktige. Og jeg håper alltid at det ikke er telefonens, for det hvelvet er så vanskelig å finne at det like gjerne kunne vært gjemt i en fjellhall på Hemsedal.
Og når det endelig er en kort lykkelig periode hvor alt stemmer overalt, kommer nye krav.
Passordguden mister bakkekontakten
Passordguden begynner å bli høy på seg selv.
Ny PC? Nytt passord.
Oppdatering? Nytt passord.
Pustet du litt feil? Nytt passord.
Identifiser deg selv (helst bedre enn sist)
Nå må jeg taste pin-kode for å få lov til å taste passord. Eller holde pekefingeren på en knapp som skal lese fingeravtrykket mitt. Og akkurat da er selvfølgelig fingeren enten for tørr, for våt eller generelt i dårlig humør.
Så jeg sitter der. Logger inn. Blir kastet ut. Ber om nytt passord. Får kode på e-post. Eller SMS. Eller via en app jeg aldri husker navnet på. Lager nytt passord. Som lagres ett sted. Kanskje.
Fra bruker til mistenkt
Jeg skjønner jo at hele dette passordvirvaret handler om sikkerhet. Den gangen det holdt med «hei», var digital svindel knapt et begrep. Nå er det ikke bare et begrep, men en høyst levende trussel som lusker rundt i skyen og venter på at jeg skal taste feil én gang for mye.
Så ja – jeg er takknemlig for alle systemer som holder meg trygg på nett.
Men jeg savner likevel den tiden da den digitale verden åpnet seg bare jeg skrev noe så enkelt som «hei» på passordlinjen.
