Han har sunget om alt fra barkebiller og sokker til båt, biler, hester og hunder. Øystein Sunde kommer til Drammens Teater – med gitarfingre som fortsatt går fortere enn de fleste rekker å følge med på og et arsenal av sanger som for lengst har sneket seg inn i det norske språket.
Konsertene er 17. og 18. september.
«Kjekt å ha». «Du må’kke komme her og komme her». «Morn, du!»
Det er ikke mange norske artister som kan skryte av å ha levert formuleringer som folk bruker i dagligtalen flere tiår senere. Øystein Sunde er en av dem. Helt siden debutalbumet 1001 fnatt kom i 1970, har han gjort en egen kunstart av å betrakte ganske alminnelige norske mennesker – og finne det komiske i dem.
Fredag står han på scenen i Drammen.
Og skal vi tro Sundes egen beskrivelse av konserten, blir det ikke akkurat en stillferdig gjennomgang av karrieren. Han lover «hurra-meg-rundt med full pakke», fra Super-SS-Rally-GT til Kjekt å ha, fra bluegrass til køntri, fra mann med gitar til blåserekke – og «fra det ene til det andre og vel så det».
Begynte med en gitar han egentlig ikke ville ha
Historien om Øystein Sunde kunne nesten vært skrevet av ham selv.
Som sjuåring ble han sendt på pianotimer, men det prosjektet fikk en nokså kort levetid. Læreren ville ikke la gutten spille boogie-woogie. Kornett i guttemusikken ble heller ingen stor kjærlighet.
Så, 14 år gammel, hørte han The Shadows spille «Apache» på Radio Luxembourg.
Dermed gikk sparepengene til en billig elgitar. Drømmen var en Fender Stratocaster, men den kostet 2.650 kroner i 1961 – langt mer enn den unge Sunde hadde råd til.
Gitaren skulle vise seg å være et ganske godt kjøp.
Noen år senere havnet han på den legendariske Viseklubben Dolphins i Oslo. Der traff han en hel generasjon kommende norske artister, blant dem Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Ole Paus og Finn Kalvik. Senere kom Christiania Fusel & Blaagress – og langt senere Gitarkameratene.
Skrev gjennombruddslåten i kjemitimen
I 1968 satt Sunde på Schous tekniske institutt og kjedet seg gjennom to dobbelttimer i kjemi. I stedet for å følge undervisningen skrev han «Jaktprat».
Da han senere fremførte sangen på Dolphins, var responsen så voldsom at han skjønte at han hadde funnet noe. To år senere kom «Jaktprat» på plate, sammen med den noe tungt titulerte «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint».
Debutalbumet 1001 fnatt kom samme år og nådde fjerdeplass på VG-lista. Oppfølgeren Det året det var så bratt ble liggende på toppen av VG-lista i hele 16 uker.
Dermed var ingeniørutdannelsen i praksis tapt. Til gjengjeld fikk Norge Øystein Sunde.
Det store i det bitte lille
Kanskje er noe av forklaringen på Sundes lange levetid nettopp hva han skriver om. Han har ikke behøvd de store verdensbegivenhetene. Hverdagen har vært mer enn rik nok.
Bleieskift. Modellfly. Bil. Båt. Sokker. Oppussing. Folk som har kjøpt ting de egentlig ikke trenger. Folk som tror de vet hvordan ting skal gjøres. Og alle de små situasjonene der vi mennesker klarer å gjøre livet betydelig vanskeligere enn nødvendig.
Mange av formuleringene hans har etter hvert løsrevet seg fra sangene og blitt en del av språket vårt. «Kjekt å ha» og «du må’kke komme her og komme her» er blant uttrykkene som forbindes med Sunde.
Og bak ordflommen finnes en musiker det er lett å glemme hvor god faktisk er.
Sunde har vært lidenskapelig opptatt av bluegrass gjennom store deler av livet. Allerede tidlig på 1970-tallet reiste han til Nashville og møtte gitarlegenden Chet Atkins, et av sine store forbilder, og lærte gitarteknikker han tok med seg videre i karrieren.
Et halvt århundre på scenen
Listen over samarbeidspartnere gjennom årene er nesten like lang som enkelte av sangtitlene.
Lillebjørn Nilsen. Halvdan Sivertsen. Jan Eggum. Finn Kalvik. Ole Paus. Hege Schøyen. Dizzie Tunes. Kari Svendsen. Ingrid Bjørnov.
Og naturligvis Gitarkameratene, som ble en institusjon i norsk musikkliv.
Sunde har gitt ut 15 studioalbum. Kjekt å ha ga ham Spellemannprisen i 1989, og han ble kåret til Årets spellemann både i 1989 og 1994. Gitarkameratene fikk samme heder i 1990.
I 2018 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
I 2024 kom også Asbjørn Bakkes biografi om ham: Sånn er’n bare.
Fra det ene til det andre – og vel så det
Nå er Øystein Sunde 79 år, og fredag er det altså drammensernes tur.
Nøyaktig hva han finner fram fra mer enn et halvt århundre med sanger og historier, får publikum vente og se.
Men Sunde selv oppsummerer programmet på en måte ingen konsertarrangør neppe kunne ha forbedret:
Det blir fra hest til hund, fra sokker til Tass, fra blues til Mo i Rana, fra Sånn er’e bare til Sånn var’e bare – og «fra det ene til det andre og vel så det».
Det høres i grunnen veldig Øystein Sunde ut.
