Utstyrt med en jernvilje til å bli verdensmester i skihopping, la Ole Bremseth grunnlaget gjennom tre år i en kjeller i Hokksund på det som den gangen het Hokksund gymnas.
Tekst og foto: Tore Shetelig
– Jeg gikk på gymnaset i Hokksund, og fikk låne nøkkelen av vakt mesteren, slik at jeg kunne oppsøke både gymsalen og styrketreningsrommet i kjelleren på skolen så ofte jeg ville. Jeg trente mye der allerede fra den første høsten jeg begynte på gymnaset, forteller Ole Bremseth til BY-Drammen.
Viljen til å trene mye, både spenst og styrke, ga gode resultater i hoppbakkene verden rundt. Særlig vellykket resultatmessig var vinteren 1982. På hjemmebane i verdensmesterskapet i Oslo ble Ole verdensmester i lag sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Olav Hansson.
Og det ble enda en medalje i samme VM, da eikværingen som 21-åring tok bronse i normalbakken i Midtstua.
– Voldsom lykkefølelse
– Hva tenkte du da de to høythengende medaljene var sikret?
– Det ga en voldsom lykkefølelse. En vanvittig grad av måloppnåelse. Det var jo dette vi hadde planlagt for og trent for i flere år. Derfor var det ekstra moro å lykkes foran et stort og entusiastisk publikum på hjemmebane. Jeg hadde på forhånd mest tro på å få med meg noe fra lagkonkurransen.
– Men vi var uheldige som fikk startnummer 1. Det er aldri noen fordel i en lagkonkurranse. Dessuten underpresterte vi. Det var bare Per Bergerud som hoppet skikkelig godt. Resultatet til Johan Sætre ble strøket, slik reglene var den gangen. Årsaken var at han hoppet dårligst av oss fire den dagen. Og både Olav Hansson og jeg kunne ha hoppet bedre. Likevel vant vi, med snau margin til Østerrike som tok sølv.
Jobbet mye med psykologer
I all idrett gjelder det å ha god tro på seg selv, ikke minst i skihopping. Landslagstrener Ludvig Zajc introduserte ikke bare én, men flere psykologer for å stive opp moralen, mentalt sett.
– Jeg hadde veldig stor nytte av den mentale treningen. Det jeg lærte den gangen, har jeg også tatt med meg over til arbeidslivet, forteller Ole Bremseth.
Ludvik Zajc var en god menneskekjenner og motivator.
–Han sa til oss at vi måtte tro på oss selv, selv om østerrikerne var gode og kom med mye nytt utstyr som ga dem fordeler i bakken. Ludvik sa til oss at husk at dere kommer fra en hoppnasjon med stolte tradisjoner og mange dyktige hoppere. Det er utlendingene som ser opp til dere. Det må dere ikke glemme. Slike ord brant seg fast, og hjalp mye før vi skulle sette utfor, minnes 64-åringen.
– Måtte utlevere oss mye
Psykologene kjørte hopperne på hvordan de ville reagere på forskjellige situasjoner i bakken.
– Vi måtte utlevere oss mye. Fortelle fra barndommen, og om oppveksten vår. Psykologene gravde dypt for å få vite hvordan vi var skrudd sammen, slik at de kunne trykke på de riktige knappene hos hver enkelt. Men jeg likte det. Jeg så jo at det ga gode resultater. Jeg gjennomgikk mye mental trening fra jeg var 18 til 20 år, forteller Ole Bremseth.
Hokksund-gutten har hele tiden bodd enten på Eiker eller i Drammen. Nå bor på Åssiden, rett ved travbanen.
Lenge i forsikring
Han har jobbet innen forsikring siden 1988. Først i et selskap som het Norge og senere i Gjensidige.
Ole er utdannet ingeniør fra Kongsberg ingeniørhøgskole. Der ble han utdannet som reguleringsingeniør. Samme sted tok han det fjerde året påbygg i økonomi.
– Det har bare økonomien jeg har hatt bruk for jobbmessig. Jeg har hele tiden jobbet med regnskap. Nå er jeg regnskapsleder i Gjensidige, og har ti medarbeidere som jeg leder.
– Du må være et tallmenneske?
– Ja, jeg er glad i tall og tallforståelse.
Hytte i Rauland
Ole har tre barnebarn. En gutt på to år og to jenter på tre og fire år. Han nyter tilværelsen med dem og hyttelivet på Vierli – tusen meter over havet – i Rauland. Der blir det mye skigåing i et strøkent løypenett på 150 kilometer. Ellers liker Ole å se på fotball.
– Jeg har hatt sesongkort på Marienlyst i 30 år, men har ikke vært på mer enn tre-fire kamper i år. Men jeg følger Strømsgodset tett, og ser dem på TV.
Frykter nedrykk
– Hvordan tror du det går med Godset i høst? Blir det nedrykk?
– Jeg frykter det. Laget ser ikke bra til ut til å holde Eliteserie-standard. Men det er jo lov å håpe på at det snur. Uansett er det viktig å ikke glemme at laget har holdt seg så lenge som 19 sesonger i toppen av norsk fotball.
– Hva har skihoppingen på topplan betydd for deg?
– Den har gitt mange gode minner, men også selvtillit og tro på å få til ting. De egenskapene har jeg tatt med meg til arbeidslivet og hatt stor glede av også der. Jeg har hele veien vært en type som ønsker at det jeg gjør, det skal jeg gjøre ordentlig.
Ole Bremseth fikk en relativt kort karriere som toppidrettsutøver. En kneskade allerede som 22-åring satte en brutal stopper for videre fremganger i verdenstoppen.
– Prøvde å hoppe med skinne
– Jeg prøvde å hoppe med en skinne på beinet etter å ha bygget meg opp igjen. Skinnen skulle stabilisere kneet. Men den ødela teknikken min, og jeg greide aldri å komme tilbake til gamle høyder.
Men i februar og mars 1982 var Ole i sitt livs form. Det ble seks seire i verdenscupen den ettervinteren. Han vant begge rennene i Lahti i Finland, før han fulgte opp med to seire i Strebske Pleso og to til i sesongavslutningen i Planica.
Han ble nummer fem i verdenscupen sammenlagt den vinteren.
Året etter, vinteren 1983, hoppet også Ole godt, men ikke så godt som i VM-sesongen.
– Ble en nedtur
– Sesongen ble på mange måter en nedtur, selv om jeg ble nummer åtte i World Cup sammenlagt. Jeg tok ingen seire, men var på seierspallen i et par renn.
– Hvor skuffet var du over at du ikke greide å gjenskape toppresultatene fra VM-sesongen?
– Jeg hadde startet utdanningen på Kongsberg, og hopp betydde ikke lenger alt for meg. Jeg hadde allerede bevist noe: At jeg kunne hevde meg i verdenstoppen. Så skuffelsen var derfor ikke så stor, selv om det var en rar opplevelse å merke at teknikken ikke stemte lenger etter skaden og at jeg ikke kom langt nok ned i bakkene lenger.
Fatal skade
Så kom den fatale skaden før OL-sesongen 1984. OL ble holdt i Sarajevo, men det ble aldri noen tur for Ole dit. Han kom litt tilbake i 1986-sesongen, og tok en bronsemedalje i NM.
– Men da skjønte jeg at det var slutt. Jeg hadde ikke den samme gleden av skihoppingen lenger, forteller Ole, som var på landslaget fra 1979 til 1986. Før det var han flere år på juniorlandslaget.
En siste gang ble Ole fristet til å stille opp i et hopprenn.
– Det var i 1989 i kretsmesterskapet i Hannibalbakken på Kongsberg. Jeg ble nest sist. Det var siste gangen jeg har hatt hoppski på beina.
Nestleder
Ole Bremseth holder likevel kontakten med hoppmiljøet ved å være nestleder etter Ole Gunnar Fidjestøl når det er skiflygning i Vikersundbakken.
– Det er et verv jeg har hatt i mange år. Det er hyggelig å ha kontakt med gamle venner i hoppsporten på den måten – pluss å kunne gjøre litt nytte for meg i Vikersundbakken.
–Publikumsinteressen i Vikersundbakken er på vei ned. Hvordan kan man få opp tilskuertallene igjen?
– Ved å bygge ut bakken, slik at den tåler større lenger. Det er ikke lov foran kommende sesong, men det ligger nå et forslag på bordet til det internasjonale skiforbundet om at det skal bli lov å bygge ut bakken foran 2027-sesongen. Jeg håper det går igjennom. For det er lange hopp og verdensrekorder publikum vil oppleve, sier Ole Bremseth.
