Han kunne ha vært proff i både Tyskland og Danmark. Med Odd Johnsen valgte å være hjemme – på grunn av en svært syk far.
Tekst og foto: Tore Shetelig
– Jeg fikk tilbud fra Eintracht Frankfurt og FC Nürnberg, men takket nei – på grunn av at min far, Oddvar, var veldig syk den gangen. Derfor hadde jeg ikke noe lyst til å reise til utlandet, forteller Odd Johnsen (62) til BY Drammen.
– Pappa døde av hjertesvulst. Han ble bare 47 år gammel.
Tilbudene om proffspill kom både i 1985 og 1986 – mens Odd bøttet inn mål for Mjøndalen. Men i stedet for å tjene penger på fotballen i utlandet, valgte Odd annerledes.
– Sett i ettertid, angrer jeg ikke på at jeg sa nei til storklubbene på kontinentet. Jeg ble heller norgesmester for tre forskjellige klubber: Strømsgodset i fotball, og i bandy ble jeg norgesmester med både Mjøndalen og Solberg, oppsummerer Odd Johnsen.
Han debuterte som 19-åring for MIF i 1982, og fikk sitt definitive gjennombrudd i den brune trøya i 1985-sesongen. Da scoret han 18 mål, og kom på Årets lag i VG.
– Valgte Brann
– I 1986 tok vi sølv i Eliteserien, og jeg fikk tilbud fra både Rosenborg og Brann. Jeg valgte Brann, fordi jeg kjente Halvor Storskogen og Fritjof Wilborn fra deres tid i Drammen, da de spilte for Strømsgodset.
I løpet av to sesongene i Brann, 1987 og 1988, spilte Odd to cupfinaler for vestlendingene, men tapte dem begge.
Revansjen i cupen kom i 1991, da han ble cupmester på Ullevaal stadion – etter å ha scoret to mål og slått Rosenborg med 3-1.
Satt på riktig side av bordet
– Følelsen av å sitte på riktig siden av bordet under banketten etter kampen, var ubeskrivelig. Å kikke over på slukørede Rosenborgspillere på andre siden av bordet, var ubeskrivelig deilig, innrømmer Odd Johnsen.
– Jeg er nok en typisk cupspiller. For moro skyld har jeg telt etter. Det viste seg at jeg har notert meg for til sammen 55 scoringer i cupen. Det er nok ikke så mange andre spillere som kan vise til det, sier Odd.
Han er ellers beskjeden på egne vegne. Den typiske lagspilleren har ingen premier stående framme i stua i Solbergelva, bortsett fra bestemannspremien han fikk i Strømsgodset for sesongen 1993.
Setter pris på bronsestatuett
– Det er en bronsestatuett som kunstneren Oddmund Raudberget har laget. Den synes jeg er fin å ha framme. Ellers er alle premier og medaljer godt pakket ned på loftet. Det samme er alle avisutklipp og sånt. Jeg har ikke vist noe til sønnene mine, Nikolai og Aleksander. Jeg har heller konsentrert meg om å trene dem, og hjelpe dem på fotballbanen – uten press av noe slag.
– Kate har holdt meg i øra
Odd har vært heldig i valg av livsledsager. Han har vært sammen med Kate i 42 år.
– Det har vært godt å ha Kate ved siden av seg. Hun har bidratt godt til å holde meg i øra, smiler Odd.
Han legger ikke skjul på at det opp gjennom årene har vært tilbud av mange slag. Men Odd har prioritert familielivet.
Fotballen har alltid betydd enormt mye for Odd. Som niåring klarte han å «happe» ballen 2.700 ganger med beina. Det vil si å holde ballen i lufta like lenge som 2.700 tilslag på lærkula varer.
– Som juniorspiller klarte jeg 600 ballberøringer i ett. Da var det vanskeligere, fordi øvelsen også inkluderte headinger, sier mannen som alltid fremsto den en skikkelig tekniker på idrettsbanen, Enten det var i fotball eller bandy.
I bandy fikk Odd 35 A-landskamper for Norge.
– Hvilke interesser har du i dag?
– Jeg sykler mye og går ofte tur – i Finnemarka. Sykkelturene går ofte til Hoensvannet og langs Eikeren. Eller liker jeg å gå mye på ski. Golf er også en hobby jeg liker godt. Og så laksefiske, da. Jeg har alltid vært glad i å fiske.
Ble solgt for 40.000 kroner
Da Odd kom til Mjøndalen IF fra moderklubben Åssiden IF som 19-åring i 1982, betalte MIF 40.000 kroner i overgangssum.
– Toppen for en tenåring var å få en flunkende ny bil. Jeg lånte penger i banken til en Talbot Solara GLS, med gullstriper. Den kostet 63.900 kroner. Gjett om jeg var stolt bileier, minnes 62-åringen.
Han har i 26 år jobbet som selger. Hos arbeidsgiveren Promiso SørØst AS, er han seniorrådgiver. Det er et bemanningsbyrå.
– Vi har hjulpet flere tusen mennesker fra drammensdistriktet med –å plassere dem i riktige jobber for både dem og arbeidsgiveren. Det gjelder alt fra lagerarbeidere til direktører. Det har vært like givende og tilfredsstillende som å score to mål i cupfinalen mot Rosenborg, smiler Odd Johnsen.
– Mer blå enn brun
Han sier at han er blitt mer blå enn brun med årene.
– I dag er jeg ambassadør på Strømsgodsets hjemmekamper. Det vil si at jeg tar imot gjester og snakker hyggelig med dem. Men når det gjelder klubbtilknytning, har jeg gode relasjoner med alle klubbene jeg har spilt for. Hjertet mitt er i oppvekstklubben Åssiden IF. Av distriktets øvrige klubber har jeg gode forbindelser i Solberg, Mjøndalen og Strømsgodset.
Årsaken til at Odd ble en så god fotballspiller, var at han øvde og øvde med ball. I timevis sto han foran en garasjevegg på travbanen og øvde seg til å skyte presist med begge bein.
Trente helt alene i Travhallen
– Og så fikk jeg trene i Travhallen. Ofte mutters alene.
– Jeg var jo maskot for håndballagene til Sturla og Glassverket, som spilte sine kamper der i sin tid, Derfor fikk jeg trene så mye jeg bare ville i hallen. Det var ball, ball og atter ball i oppveksten.
Odd kom tidlig inn i arbeidslivet, rett etter fullført ungdomsskole. Da jobbet han tre år hos faren, som sveiser og dreier, i bedriften Teknisk Produksjon. Siden fulgte jobber i bank – i Mjøndalen og Bergen, før han en periode var brannmann i Drammen. Han var også i flere år stuer på Fornebu. Deretter kom han inn i salgsbransjen.
– Knallhard Ivar Hoff
– Hvem er den tøffeste og hardeste treneren du ha hatt i fotball?
– Uten tvil Ivar Hoff. Han lærte meg å komme presis. Noe jeg har hatt glede av senere i livet. Jeg kommer aldri for sent til en avtale – etter å ha opplevd Ivar Hoffs metoder på det feltet på nært hold. Hoff sendte hjem flere spillere hvis de kom for sent til trening. Det lærte jeg mye av, selv om han var veldig streng. Men trenere med mer sans for den psykologiske delen av trenerjobben har jeg nok hatt enda mer sans for. Både Tore Fyrand og Einar Sigmundstad var mestere på det feltet.
