Noe som irriterer meg ganske mye, er yogadamer som er helt frelst – og insisterer på å frelse meg.
Tekst: Bente Wemundstad
Ikke yoga i seg selv. Yoga er sikkert fint. For mange. Jeg unner alle en smidig hofte og et indre barn som har fått puste fritt. Det jeg sliter litt med, er denne bastante overbevisningen om at alle bare må gjøre yoga. Som om det er svaret på alt fra stiv nakke til eksistensiell uro.
Når yoga blir løsningen på absolutt alt
Hvis du er sliten – yoga.
Hvis du er stressa – yoga.
Hvis du er litt imot – da trenger du enda mer yoga.
Jeg merker det i blikkene. Den lille pausen. Det ørlille løftede øyenbrynet.
– Gjør du yoga?
Nei.
– Å.
Det er et veldig lite ord. Men det rommer mye. Litt bekymring. Litt undring. Kanskje også en tanke om at her har vi et menneske som ikke helt har forstått livet ennå.
Det er da jeg blir tverr. For det siste jeg vil gjøre når jeg er sliten, stressa eller litt imot, er yoga. Verken med eller uten gongbad.
«Du har vel ikke prøvd yoga?»
Og nå tenker alle: Hun vet ikke hva hun snakker om – hun har jo aldri prøvd yoga.
Å joda. Det har hun.
Jeg meldte meg på yoga. Gikk til innkjøp av gode yogaklær, matte og alt annet de sa jeg trengte. Jeg møtte pliktskyldig opp, sammen med åtte–ti damer jeg ikke kjente, og gjorde øvelsene så lydig jeg kunne mens jeg ventet på frelsen.
Den kom aldri.
Jeg lå der. Pustet. Strakk. Lytta. Ventet. Ingenting skjedde. Ingen opplysning. Ingen indre ro. Bare en stille undring over om jeg gjorde det feil – eller om jeg var feil.
Matta sover hunden på nå.
Yogaklærne? De er herlige å ha på seg hjemme. Eller på tur. Så noe kom det jo ut av det.
Trær som ikke forventer noe av meg
Jeg vil gå i skogen. Gå litt fort. Puste kald luft. Se på trær som ikke forventer noe av meg. Trær som ikke bryr seg om holdningen min, pusteteknikken eller om jeg er i kontakt med bekkenbunnen. Det funker. For meg.
Men det er visst ikke bra nok. For det er ikke yoga.
Jeg skjønner at yoga hjelper mange. Virkelig. Jeg kjenner folk som har fått mindre vondt, mer ro og et helt nytt forhold til egen pust. Det er flott. Men jeg blir alltid litt mistenksom når én løsning passer alle. Når det ikke lenger er et tilbud, men en slags livsregel.
Kanskje finnes det flere veier til ro
For meg er ro noe annet.
Det er skog.
Det er bevegelse uten instruksjon.
Det er stillhet uten intensjon.
Ingen gong. Ingen telling. Ingen påminnelse om å puste riktig, dypt eller takknemlig. Bare pust. Helt av seg selv.
Kanskje finnes det mange veier til balanse.
Kanskje noen av dem ikke lukter røkelse.
Og kanskje er det helt greit.
Jeg skal ikke begynne med yoga.
Men jeg lover å ikke sukke høyt når du ruller ut matta.
