Jeg elsker våren! Nytt liv, lys, lukter og varme. Men jeg hadde ikke vært meg om jeg ikke hadde irritert meg over noe.
Og denne gangen er det nesten litt farlig å si det høyt.
Nei – det er ikke syklistene. Ikke nå. Det er løperne.
For to helger siden var det løp i Drammen. Jeg kom selvsagt midt i det hele – i bil, med både mor og søster som passasjerer. Min mor er godt voksen og har sine helseutfordringer, så det var ikke akkurat en søndagstur uten mål og mening.
Midt i løypa – bokstavelig talt
Men frem kom vi ikke. Vi ble stående. Og stående. Og stående.
Blinkende trafikklys, stengte gater, trafikkvakter som pekte i alle retninger – og biler i hvert kryss som alle mente de var først. Det ble vinket, stoppet, vinket igjen, stoppet litt til – men kontroll? Nei, det var det ikke mye av.
Og dette foregikk gjennom hele Bjørnstjerne Bjørnsons gate.
Jeg visste det skulle være løp. Jeg er ikke helt uforberedt på livet. Men jeg var ikke forberedt på kaos.
Der og da – jeg innrømmer det – forbannet jeg løperne. For hvorfor i all verden skal de løpe midt i et støvete bysentrum? På knallhard asfalt?
Hva er greia?
Byen versus naturen
Vi bor i en by som er omringet av den vakreste natur. På begge sider av elva ligger det milevis med stier og løyper. Mykt underlag. Frisk luft. Plass.
Ingen som må stå og lure på om de kommer seg frem til et sted de faktisk må være.
Så gikk det bare en uke.
Ny tur. Ny runde med «skal bare en tur til mamma». Som bor i Oslo.
Det jeg faktisk har forståelse for
Denne gangen var det ikke løp som var hovedproblemet, men veiarbeid på E18. Innsnevringer ved Sandvika og Fornebu. Og vet du hva?
Det kan jeg faktisk leve godt med.
Jeg heier på det, til og med.
Vi trenger tryggere løsninger, bedre trafikkflyt og et lokk over E18. Det er fornuft. Det er fremtid. Det er nødvendig. Og vi har alternativer. Flere veier. Til og med en bomfri tur gjennom Oslofjordtunnelen – når den holder seg åpen.
Men så, midt oppi dette nødvendige trafikkaoset stenges store deler av Oslo sentrum. For løp, selvsagt. Sentrumsløpet denne gangen.
Jeg sier ikke at folk ikke skal få løpe. Tvert imot. Beveg dere så mye dere vil – løp, hopp, dans eller gå. Jeg er helt for det.
Men må det skje midt i trafikkmaskineriet? Og må det skje på asfalt?
Må det være asfalt?
For la oss være ærlige: Det er ikke kroppen som jubler mest over akkurat det.
Bare spør min far. 86 år, maratonløper i flere tiår, med det beste utstyret som fantes. Han har løpt verden rundt – bokstavelig talt.
I dag?
Han er ganske klar på det: Han skulle gjerne ha løpt mer i skog og mark. Og mindre på asfalt.
Så ja – løp så mye dere vil. Men kanskje ikke midt i byen. Og kanskje ikke på underlag som nærmest ber om nye kroppsdeler før pensjonsalder.
For det er lov å være glad i både trening og knær – samtidig.
