Rødskog 01
Et koselig rødmalt kontorbygg fra 1800-tallet, var et av de fineste husene jeg visste. Der jobbet morfaren vår, og han var over 80 år. Foto: Privat

Morfars kontor på Rødskog Brug

Tekst: Elisabeth Helgeland Wold

På Gulskogen lå Skandinavias største og Norges eldste guldlistefabrikk. Men det tenkte vi ikke på da vi løp inn i det lille, røde huset. Vi skulle bare besøke morfar på jobben, vi.

Et gammelt bilde dukker opp mens jeg blar i et støvete album, og minnene strømmer på.

Det lille, røde huset fremstår akkurat slik jeg husker det; smalt og litt merkelig med helt spesielle vinduer som ingen andre hadde. Huset var kontorbygningen hvor min morfar hadde sin arbeidsplass. Han hadde vært direktør ved Rødskog Brug & Guldlistefabrik i en årrekke og still going – enda han var over 85 år.

“Lille Rødskog”

Lørdager ble vi ofte invitert til formiddagsmat på “Lille Rødskog,” mine besteforeldres hus som lå rett ved fabrikken. I den anledningen pleide vi å gå ned til kontoret og hente morfar, eller “Morsje” som vi sa. Han var en sprek, gammel mann som lot seg begeistre av bråkete barnebarn på besøk.

Slik ser det ut der det lille, røde huset lå. Omtrent der hekken til venstre ligger. Porten er den samme nå som for 50 år siden. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Veien fra huset til mine besteforeldre og ned til “bruket” hvor morfar jobbet, var ikke lang. Vi gikk ut porten nederst i hagen, forbi pepperrot-bedet, ripsbuskene og radene med bringebær. Derfra gikk ferden under litt av taket ved rampa på den store lagerhallen, hvor planker ble oppbevart.

Vi ropte “hallo, hallo” da vi passerte under taket. Det var så bra ekko akkurat der, og vi fikk naturligvis alltid svar. Derfra svingte veien litt til venstre og ned mot fabrikkbygningene.

Noen av fabrikkpipene så ut som mennesker. De hadde liksom store hatter på hodet hvor røyken kom ut. Det vrimlet av folk og plankestabler, men vi holdt stø kurs på vei mot den lille, røde kontorbygningen.

Den blide sur-sjefen

Store skur og bygninger med plank lå på rekke og rad, og langt der framme kunne vi skimte det lille, røde huset. Stemningen var munter da vi gikk inn døra, og vi gledet oss til å treffe Morsje på kontoret. På forværelset satt en hyggelig dame. Hun snakket alltid med oss. “Skal dere hente morfar, nå da,” eller noe i den duren. Vi traff flere andre der inne også, blant dem sousjefen. Vi trodde det het sur-sjef, fordi man uttalte tittelen “susjef”.

Men han var alltid blid, da.

Morsje og hunden Terry på kontoret. Vi syntes kontoret hans lignet en stue med fine møbler, tepper og malerier. Og en stor bestefarklokke i hjørnet, som seg hør og bør. Foto: Privat

Kontoret til morfaren vår så nesten ut som en stue. Møbler og malerier og en stor klokke hadde han der inne. Og tepper på gulvet, sånne som man har i stuen. Bak et digert skrivebord satt han, hvis han ikke allerede hadde tatt på hatten og frakken.

På begynnelsen av 1970-tallet måtte den lille, røde kontorbygningen vike for en ny og moderne. Og på et tidspunkt sto begge bygningene side om side. Heldigvis husker jeg ikke selve rivningen, det hadde nok vært et vondt minne.

Å rive hus var – og er – veldig trist og dramatisk, slik jeg ser det. Så mine minner er heldigvis bare gode. Vemodet er ikke fullt så sterkt som hvis jeg hadde sett med egne øyne at det lille huset ble jevnet med jorden.

En vakker, liten bygning var det, kontoret til Rødskog Brug & Guldlistefabrik, med den varme rødfargen og de lysgrønne vinduene. Foto: Privat

Den store fabrikkbygningen står der ennå. Mens det i gamledager var en lys gul murbygning, er den nå grå og platebelagt. De fleste andre bygningene på det gamle bruket er borte med unntak av noen få. Det er rart å være tilbake på gamle trakter. Noen spor er der, mens andre er helt borte.

Farlig lek

“Togskinnene” langs elva, som fraktet plank fra lager til fabrikk, er borte. Dette var et yndet lekested for oss nysgjerrige barnebarna. Vi satte oss på “vognene” og trillet bortover skinnene – og for en fart vi fikk. Men da de voksne hørte om vår lek på bruket, ble den sporenstreks avsluttet. Det kunne nemlig være veldig farlig, noe vi også hadde funnet ut etter nestenulykkene vi hadde erfart.

I gamledager lå fabrikken med elven som nærmeste nabo. Nå går en fin turvei forbi omtrent akkurat der vi lekte i vannkanten. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Vi lekte også helt nede i elvekanten blant stokkene som sto langs bredden. De som skulle hindre tømmeret på elva fra å sette seg fast langs land. Der fant vi ballblom og andre fine blomster. Et supert lekested, syntes vi. Men det syntes ikke de voksne.

I det hele tatt var det ganske skumle greier å leke langs Drammenselva på 1970-tallet. Ikke bare var det strøm i elva og tømmer som drev nedover til alle fabrikkene, men elva var jo så skitten og forurenset.

Forurenset vann til blomstene

Mine besteforeldre hadde en egen vannspreder i hagen med vann fra elva, og den fikk vi ikke bade under på grunn av forurenset vann. Heldigvis hadde de en til som vi fikk bruke. Jeg syntes litt synd på blomstene som fikk vann med så mye gift og møkk.

Men de overlevde, jo.

Å tusle rundt på gamle, kjente trakter setter både tanker og følelser i sving. Alt er så annerledes nå i 2024. Likevel er det ikke vanskelig å spole tilbake på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg lukker øynene og ser alt for meg. Og hvis jeg lytter ekstra godt, kan jeg høre barnelatter og morfars rolige, dype stemme idet de passerer på vei hjem til formiddagsmat.

På et gammelt fotografi ser vi kontorbygningen nederst til venstre, rett bak den lange fabrikkbygningen. Og vi ser litt av veien vi gikk en del år etter. Rart er det å se Gulskogen for så lenge siden. Her er nye bygninger og veier kommet til. Foto: Drammen kommune

Fakta:

På Gulskogen lå Skandinavias største og Norges eldste guldlistefabrikk. Her ble det fra 1887 bygget opp en internasjonalt anerkjent bedrift, der opptil 70 prosent av produksjonen ble eksportert til nær sagt de fleste land i verden. På det meste hadde bedriften 150 ansatte. Produksjon på Rødskog Brug ble nedlagt mot slutten av 1980-tallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *