I dag er min irritasjon rettet mot et svært lite problem. Faktisk knapt synlig.
Tekst: Bente Wemundstad
Jeg elsker våren! Det er min aller beste tid. Jeg kan falle på kne foran små spirer og takke Gud, universet og alle gode krefter for at vidunderet nok en gang skjer. Verden og livet består.
Vårens små mirakler
Om det kriges i verden, om drivstoffprisene er skyhøye, om influensere skiller seg eller får barn – der og da er jeg så inderlig takknemlig over å se håpet de lysegrønne spirene representerer.
For ikke å snakke om gjessene som kommer som bråkete, fulle russ med klønete flaksing og pladaskene ned på jordene de holder til på. Eller en liten barnehånd som stolt rekker fram en hestehov som knapt har fått stilk.
Når bjørka blomstrer, renner tårene av glede – og litt pollenallergi.
Sola som varmer nok til at vinterjakkene pakkes bort. Føttene som jubler i lette sko. For like dypt som jeg hater vinteren, elsker jeg våren.
Når maurene marsjerer inn
Men så kommer de, på rekke og rad. Maur.
De er aldri med i vinterdrømmene mine om vår. Men de er definitivt til stede når våren virkelig kommer.
Jeg har absolutt ingenting imot maurene jeg møter på skogsveien når jeg går tur. De har sin misjon i skogen. Det har ikke jeg, hvis man ser saken fra maurenes ståsted. Men vi aksepterer hverandre der våre veier møtes, og det ville aldri falt meg inn å gjøre livet vanskelig for dem.
Et komplisert forhold
Det er maurene som har som mål å innta kjøkkenet mitt jeg har et mer komplisert forhold til.
De går rett inn uten snev av høflighet, kravler opp på kjøkkenbenken og finner seg noe søtt å bite i. Så marsjerer de ut igjen med litt niste til dronningen sin, der hun sitter tjukk og god i godstolen i maurtua og skviser ut egg som blir nye maurtueborgere i ett kjør.
Dette holder de på med hele dagen, i blind lojalitet til sin dronning.
Og jeg skulle egentlig gjerne likt å møte hun maurdronningen. Hun har tatt kvinnekampen litt vel langt, synes jeg.
Selvsagt kan jeg la disse maur-undersåttene være. Tross alt har de én oppgave her i livet, og hvem er jeg som skal hindre dem?
Men jeg synes det er uhygienisk. Jeg kjenner lite til toalettvanene til maurene, og jeg vil nødig ha avføring på jordbærsyltetøyet.
Og det er ikke det at jeg ikke unner alle sin plass her i verden.
Men må den plassen være kjøkkenet mitt?
Kanel mot imperiet
Hver vår googler jeg maurmidler. Jeg har ikke lyst til å bruke gift, for jeg er ikke barbarisk. Jeg har ingen ønsker om å utslette maur. Jeg er ganske sikker på at de har en mening i naturen.
Flått, derimot, har så vidt jeg vet ingen positiv rolle i naturen, men maur – de flittige skapningene – gjør sikkert noe nyttig for planter og sånt.
Så da blir det kanel. Det er visst det eneste sikre og naturlige middelet mot mor maur.
Siden julekanelen er brukt opp, bærer det til butikken for å hamstre noen bokser.
Da får det bare være at huset lukter jul. I mars.
