Den fryktede sykdommen tok livet av millioner verden over. Da koleraen nådde Norge i 1832, var det ikke Finnmark som ble rammet først, slik myndighetene fryktet. Den kom sjøveien til Drammensfjorden.
Gjennom hele sommeren 1832 ventet norske myndigheter på at koleraen skulle komme østfra via Russland. Derfor var beredskapen størst lengst nord i landet.
Men sykdommen fulgte en helt annen rute.
Skip fra europeiske havner la til kai i Drammen nesten daglig, og den travle trelasthandelen gjorde byen til en av landets viktigste havner. Samtidig ble Drammensfjorden porten der koleraen fant veien inn i Norge.
Første dødsfall ved Svelvik
Allerede 11. august 1832 døde los Tønnes Larsen i Svelvik.
I dag regnes han som det første koleradødsfallet i Norge, selv om legene den gangen ikke forsto at det var kolera som hadde tatt livet av ham. Diagnosen ble først slått fast i ettertid.
For å hindre at epidemien skulle spre seg videre, ble det opprettet en karantenestasjon på Saltskjær utenfor Svelvik, der skip og mannskaper måtte kontrolleres før de fikk seile videre.
Da Drammen ble rammet
Den 16. september kom los Knud Jensen syk hjem til Tangen etter opphold i Svelvik.
Dagen etter var han død.
Han regnes som det første offisielt dokumenterte koleratilfellet i Norge.
Dermed var det ingen tvil lenger.
Den fryktede sykdommen hadde nådd landet.
I løpet av de neste fire månedene ble 95 mennesker smittet i Drammen. 59 døde.
Likene ble fraktet gjennom nattemørket i robåter til Kirkebryggen ved dagens Gamle Kirkeplass. Derfra ble de båret til Bragernes kirkegård, hvor vekterne sto for begravelsene.
Lasarett i Cappelengården
Byen måtte raskt opprette et eget koleralasarett.
Valget falt på det som i dag er den fredede Cappelengården i Tollbugata på Strømsø – den gang kjent som Madame Cappelens gård.
Lasarettet hadde bare 15 senger.
Ble du innlagt der, var utsiktene dystre. Kolera førte til ekstrem diaré og væsketap på opptil 15 liter i døgnet. På 1830-tallet visste ingen hvordan sykdommen skulle behandles, og mange døde av uttørking i løpet av få timer.
Regningen etter døden
Familiene måtte ikke bare håndtere sorgen. De fikk også regningen.
En vanlig regning fra koleralasarettet lød:
«1 døgn paa lasarettet 30 skilling, likkiste 1 spesidaler 24 skilling, begravelse 1 spesidaler 60 skilling, grav 60 skilling.»
Til sammen ble det 3 spesidaler og 54 skilling – tilsvarende rundt 5.000 kroner i dagens kjøpekraft, men den gang flere dagers lønn for en vanlig arbeider.
Kan bøddelen ha tatt med smitten?
Året etter kom et langt større utbrudd.
Mellom september og desember 1833 ble 304 mennesker smittet i Drammen, og 180 døde.
En seiglivet historie forteller at sykdommen deretter ble ført videre til Christiania av skarpretteren August Anton Lædels bøddelknekt, Ole Gulbrandsen.
Han hadde vært i Drammen for å gjennomføre en offentlig pisking av en forbryter og skal ha blitt smittet under oppholdet.
Historien finnes i flere eldre kilder, men regnes i dag som en sannsynlig forklaring – ikke som et historisk bevist faktum.
Hardere rammet
Da koleraen kom til Christiania (Oslo) høsten 1833, ble byen rammet langt hardere enn Drammen.
Tallene er:
- 1 439 registrerte syke
- 823 døde
Epidemien varte fra 1. oktober til 15. desember 1833. Det betyr at 57 prosent av de registrerte pasientene døde.
Til sammenligning:
| Sted | Periode | Syke | Døde |
|---|---|---|---|
| Drammen (1832) | 16. sep.–des. | 95 | 59 |
| Drammen (1833) | 19. sep.–14. des. | 304 | 180 |
| Christiania (1833) | 1. okt.–15. des. | 1 439 | 823 |
I noen kilder står det at Christiania hadde «over 2 000 syke og rundt 800 døde». Det skyldes at disse tallene omfatter Christiania og områdene rundt. Når man ser på selve byen og forstedene, er de mest brukte offisielle tallene 1 439 syke og 823 døde.
Fem epidemier
Kolera kom tilbake til Drammen flere ganger.
- 1832: 95 syke, 59 døde.
- 1833: 304 syke, 180 døde.
- 1853: 118 syke, 76 døde.
- 1857–58: 27 syke, 21 døde.
- 1866: 5 syke.
Etter dette forsvant sykdommen fra Norge.
Årsaken var bedre hygiene, rent drikkevann og nye helselover. Da Robert Koch identifiserte kolerabakterien i 1883, fikk helsemyndighetene endelig kunnskapen som gjorde det mulig å bekjempe sykdommen effektivt.
