Kjersti Ormås om kjærligheten til Sør-Afrika, og skolebesøket som gjorde henne til Makhulu
Tekst: Bente Wemundstad
For Kjersti Ormaas er ikke Sør-Afrika et reisemål. Det er et livskapittel som har strukket seg over 25 år – gjennom kjærlighet, sorg, vennskap og dype møter med mennesker.
Da hun og fire venninner reiste til Eastern Cape høsten 2025 for å jobbe frivillig på en lokal skole, var det kulminasjonen av en lang historie.
Det begynte med et foredrag
– Når startet forholdet ditt til Afrika?
– Det begynte faktisk i år 2000. Mannen min, Helge, og jeg hørte et foredrag om jakt i Afrika. Vi reiste, og med en gang jeg satte foten på afrikansk jord, følte jeg meg hjemme. Året etter ønsket jeg meg rett og slett en Afrika-reise i bursdagsgave, forteller Ormås.
Den reisen ble starten på noe langt mer varig.
Da de ble introdusert for Afrika i 2000, bodde de i Nittedal, der hun drev en akupunkturklinikk. Etter hvert flyttet hun tilbake til Drammen og pendlet til klinikken sin i Nittedal. I dag bor Kjersti på Jarlsberg brygge i Sande.
Etter hvert kjøpte vi et lite hus
– Dere kom stadig tilbake til Afrika?
– Ja. Etter noen år kjøpte vi et lite, enkelt hus i Chintsa East, der vi bodde når vi var i Sør-Afrika. Det ble et slags hjem nummer to.
Hun smiler litt når hun snakker om det.
– Jeg pleier å si at vi har gitt huset tilbake til Afrika. Det var aldri ment å være vårt på ordentlig – bare et sted å høre til en stund.
Historien som ble til bok
Oppholdene i Sør-Afrika førte også til skriving. I 2016 ga Kjersti Ormås ut boken Mitt Afrika. Kjersti følte veldig sterkt at Norahs historie ba om å bli skrevet.
– Boken handler om Norah og historien hennes, vevd sammen med en oppdiktet hvit kvinne. Det var viktig for meg å fortelle en historie som tok utgangspunkt i virkelige møter, men som også ga rom for refleksjon rundt kultur, makt og tilhørighet.
Et liv som ble brått endret
For snart fire år siden døde Helge.
– Det var et enormt tap. Afrika var noe vi delte. Likevel har jeg reist tilbake to ganger etter at han døde. Det har vært både vondt og godt.
Nå deler hun Afrika med venner og bekjente.
– Noe av det fineste med Afrika er at det rommer hele livet. Sorg også.
Vennereiser med et annet tempo
De siste årene har Ormås arrangert små vennereiser til Sør-Afrika – gjerne seks damer om gangen.
– Vi har vært i Cape Town, sett det man «skal» se, vært i vindistriktene, opplevd matkulturen og vært på safari. Men det viktigste stedet har alltid vært Chintsa East.
Her har de leid hus, gått lange turer langs den 18 kilometer lange sandstranden, badet i Indiahavet og delt hverdager med lokale venner.
– Det er et sted hvor skuldrene automatisk senker seg.
Norahs landsby og ett rom som rommer alt
– Du har ofte trukket fram et spesielt besøk?
– Ja, landsbyen der Norah er født. Hun har fortsatt sitt roundavel – et lite ettromshus som rommer alt hun eier. Der har hun servert oss lokal mat, og familien har danset og sunget i nasjonaldrakter. Vi får ikke bare se – vi får være med.
Skolen som alltid gjorde inntrykk
Hver reise har også inkludert besøk på African Angels Independent School, en skole for Xhosa-barn fra townshipen.
– Vi har alltid gitt pengegaver, men etter hvert kjente jeg på et behov for å bidra mer enn bare økonomisk, sier Kjersti. – Jeg har alltid hatt et motto: Bidraget mitt er som en dråpe i i havet, men kan bety et hav av muligheter for den som dråpen treffer.
Da en Facebook-melding endret alt
– Hva var det som gjorde at dere reiste ned som frivillige?
– For halvannet år siden la Lou, som leder skolen, ut et innlegg på Facebook der hun etterlyste frivillige. Jeg sendte melding til damene jeg hadde reist med året før. Svaret var et rungende ja.
Lou ønsket dem velkommen.
– Hun sa de sikkert kunne bruke to pensjonerte lærere, en fysioterapeut og en sykepleier. Da var det egentlig avgjort.
«Fleksible, men ikke fleksible»
Før avreise arrangerte gruppen en bokkveld på Nordre Jarlsberg Brygge, med foredrag, forfatterbesøk og presentasjon av skoleprosjektet. De samlet også inn klær, skolemateriell og garn.
– Da vi kom fram i oktober 2025, fikk vi timeplan. Lou sa med et smil at de var «fleksible – men ikke fleksible». Det nærmet seg sommerferie, så behovet var først og fremst faglig hjelp.
Elever som trengte å bli sett
– Vi fikk hver vår lille gruppe med elever på 3. og 4. trinn som trengte ekstra hjelp i lesing og litt matematikk. Engelsk er andrespråk, og mange har lite støtte hjemme.
I tillegg fikk de ansvar for skolens bruktbutikk, der elevene handler med skolens egen valuta – tjent gjennom god oppførsel, vennlighet og faglig fremgang.
– Butikken hadde ligget brakk, så vi fikk den i gang igjen. Og hver fredag bakte vi med én hel klasse.
Tettere på enn vi hadde forestilt oss
– Hvordan opplevde du møtet med barna?
– Det ble så mye sterkere enn jeg hadde trodd. Vi ble en del av skolens indre liv. De bygger ikke bare fag – de bygger mennesker.
Hun trekker fram lærerne.
– Lou og de fleste lærerne kan navnet på hver eneste elev. Vanskelige Xhosa-navn. Det sier alt.
«En dag kommer presidenten herfra»
Hvert år får mange avgangselever stipend til videregående skole. Noen har også fått plass på Oprah Winfreys jenteskole i Johannesburg.
– Lou sa en gang til meg: «En dag vil Sør-Afrikas president komme fra denne skolen.» Og vet du – jeg tror henne.
Zenande og de små grepene
Etter hjemkomst fikk gruppen en beskjed som betydde ekstra mye.
– Zenande, en av våre fjerdeklassinger, fikk pris for størst faglig fremgang og ansvar for egen læring.
Hun hadde fortalt at hun som nummer fire av seks søsken sjelden fikk tid til lekser.
– Vi ble enige om at hun kunne lese for søsknene sine fem–ti minutter hver dag. Kanskje var det nok. Det føltes i hvert fall utrolig fint å høre.
Strikking, latter og stolthet
– Det ble også strikkekurs?
– Ja, lørdag formiddag i landsbyen. En gutt og fire jenter fullførte, og sydde sammen hver sin lapp til en liten dukke. Stoltheten i blikkene deres glemmer jeg aldri.
-Vi ble Makhulu
– Hva sitter du igjen med nå?
– Vi ble kalt Makhulu – bestemor på Xhosa. Og et eller annet sted underveis fant vi hverandres hjerter.
– Vi dro for å gi litt. Jeg tror vi kom hjem med mer enn vi forstår ennå, sier Kjersti Ormås.
