Tekst og foto: Elisabeth Helgeland Wold
For noen få tiår siden myldret det av kiosker i Drammen. Så å si på hvert gatehjørne og i alle bydeler.
Engene Frukt & Tobakk, Neptun Frukt & Tobakk, Skogen Frukt & Tobakk. Og sånn fortsatte det – husker du?
Begrepet “frukt og tobakk” var litt rart for oss barn på 1970-tallet. Vi var for unge for tobakk, og vi så aldri så mye som et eple i kiosken vår. Eller “godtern,” som vi sa, vår favoritt i Engene. Kun godteriet var vi ute etter. De salte og rustne dropsene smakte aller best.
Ennå tidligere kunne man finne de såkalte avis- og tobakkskioskene rundt om i Drammen og andre byer. Det var enkeltstående bygninger som solgte mest aviser og tobakk. På gamle fotografier ser vi disse vakre, små bygningene, plassert strategisk på torg eller plasser.
Disse aviskioskene kunne man finne over alt. “Tyrihans” var en kjent og kjær bygning, tegnet av arkitektene Carl Buch (1892-1968) og Lorentz Harboe Ree (1888-1962). Denne type kiosk skapte oppmerksomhet med sine elegante detaljer, rosetter og søyler i hjørnene.
Men dette var lenge før min tid.

Snuskeblader og salti
Etter hvert ble det mer moderne å utvide bittelitt. Da ble kiosken liggende inne i en annen bygning. Men det var ikke rare størrelsen. Noen kiosker var så små at det knapt var plass til flere enn to, tre kunder der inne. Og det var sjelden flere enn én ekspeditør.
Når man åpnet døra, lød “pling” i en bjelle montert over, og så kom en mann eller dame ut fra et slags avlukke med forheng. Der inne, bak forhenget, husker jeg glimt av bakrommet. Der oppholdt ekspeditøren seg mens det ikke var kunder i kiosken. Et bittelite bord og en stol var alt som fikk plass.
Og når de dro til side forhenget, veltet sigarettrøyken ut i rommet. Men pytt, pytt. Tobakksrøyk var jo alle vant til på 1970-tallet.
Vi hadde mange favorittkiosker i barndommen. I våre fire år som elever ved gamle Bragernes, ble vi selvfølgelig faste kunder i kiosken som lå i krysset Hauges gate – Dronninggata. Det var et toetasjer høyt, grønnmalt trehus – kanskje fra slutten av 1800-tallet – og dessverre for lengst revet.
Kiosken var ganske stor, og et ektepar jobbet der. De solgte varme pølser også, og selvfølgelig aviser og ukeblader. I tillegg til vårt deilige smågodt.
På øverste hylle sto de lugubre bladene tett i tett. Det hendte nok ikke sjelden at blikkene våre tok en sveip oppom der. Vi lagde oss noen forestillinger om at ekteparet i kiosken måtte være skikkelig grove som kunne selge disse bladene.
Hvis en av oss hadde et kronestykke, gikk turen alltid innom kiosken i Dronninggata før hjemturen kunne starte. Hvis vi var to venninner, kjøpte vi to av hvert drops. For en krone fikk vi et smekkfullt kremmerhus, som vi delte. Vi hadde lang vei å gå, men kremmerhuset holdt helt hjem.
Vi kjøpte rustne padder, salti og sjokk. Sistnevnte var hysterisk sterke, litt som dropsenes chili. Ikke alle klarte å spise disse. En av gutta i klassen putta 18 sjokk i munnen på en gang – og holdt på å kaste opp etterpå. Men gevinsten var at han stolt kunne skryte av rekorden.

Bakterier og fulle kremmerhus
Kiosken over alle kiosker var den i Engene på Brakerøya. Min søsters venninne introduserte oss for denne. Hun bodde bare to minutter unna. Engene Frukt & Tobakk lå side om side med postkontor, frisør og bakeri. Det var en lang bygning med tre, fire trappetrinn opp og inn til hver butikk. I andre etasje var det leiligheter.
Der inne drev en mor, far og en ung datter kiosk. Jeg husker hver av dem og hvordan de ekspederte på litt forskjellige måter. De hadde et stativ på disken, som besto av tre etasjer med små rom. Der lå godteriet. Så kunne man snurre rundt på stativet og peke på hvilket godteri man ville ha.
Ekspeditøren puttet sukkertøyet i hvite kremmerhus – med bare hendene, selvsagt. I dag ville vi fått sjokk, men ungene på 1970-tallet var opptatt av godteri, ikke bakterier fra skitne hender.
Dette var kiosken vi gikk til på lørdager, og det var hit vi dro etter skoletid på Fjellheim. Rett over klokka 14 i ukedagene var det kø for å komme inn på godtern. Alle som ikke skulle med skolebussen, dro innom hvis de hadde noen mynter i lomma. For en krone fikk man jo faktisk 10 drops. Eller 20 hvis det var dem til fem øre per stykk.

Kiosker på hvert gatehjørne
Uansett hvor vi var, ble det alltid besøk innom en kiosk. Hadde vi vært på Drammen kommunale bad i gymtimen, gikk ferden innom den grønne bygningen på hjørnet av Nedre Storgate og Gjetergata etterpå. Hun som sto i kiosken, var strålende blid med håret oppsatt i en topp midt oppe på hodet. Synet av denne litt rare damen var nesten alene verdt et besøk.
Jeg hadde noen venner som bodde på Øren, og da dro vi innom kiosken Roxy på Landfalløya. Huset som kiosken lå i, var gammelt. Husker jeg rett, så brant det på 1990-tallet, men ble bygget opp igjen. Da uten kiosken på gateplan.

70-tallets godtegleder
En gang vi skulle ta bussen hjem fra byen, hadde en av kameratene lommene fulle av godteri. Han delte ut til alle. Da en annen spurte hvor han hadde fått alle pengene fra, ble gutten helt hvit i ansiktet og stotret: “Jeg har rappa dem hjemme.”
Den dårlige samvittigheten og nervene som fulgte, gnagde så mye at han til slutt fant det best å kvitte seg med alt godteriet før han gikk inn på bussen. Og ikke nok med det; han tok opp resten av myntene fra bukselomma og kastet dem ut på fortauet.
De fleste av hjørnene hvor kioskene i sin tid lå, har for lengst fått nye og svære bygninger. Men på noen steder kan man fremdeles kjenne seg igjen. Og med lukkede øyne kan man nesten være tilbake på 1970-tallet. Lyden av et pling kan nesten høres idet man tråkker over dørstokken på vei inn til et godteri-nirvana med lomma full av kronestykker.
2 Responses
Kioskene og pølsebodene er også en viktig del av byens historie. Godt skrevet.
Artig å lese! Roxy husker jeg veldig godt hvor de blant annet hadde 5 øres salti og rustne padder.