Kidnappet jomfrua og gjemte henne i egen hage

Tekst og foto: Liv-Hege Reffhaug Sulen

På bred “Svælvik”-dialekt flyter historien om Orografen som sand mellom hendene fra tidligere offiser Fred Arild Eek.

Den tidligere obersten var primus motor for prosjektet som reddet Orografen. Måleinstrumentet var siktet for kanonene på festningen og minene i fjorden. En orograf er en avstandsmåler som tidligere ble brukt av kystartilleriet.

For det gikk alt for raskt i svingene da de raserte det historiske, strategiske og viktige området.

Ingen hvem som helst

BY Drammen møter tidligere oberst Eek på ferjeleiet ved Verket på Hurum. Med ryggen til en av de gamle minene, setter vi oss ned for en prat om prosjektet “Redd Orografen”. Strømmen drar ut hver bølge ved steinene litt nedenfor, og en minibris rusker litt i løvverket over oss. Rett opp til venstre kan vi skimte plansjene ved Orografen. Nå er det jo et yndet sted for lokale turister.

Eek er en kunnskapsrik, lun fyr. Han har en sterk livsnerve og et smittende engasjement. Obersten har utdanning fra alle tre våpengrener i Forsvaret, vært batterisjef i artilleriet og sjef for skytefelt i Norge, sykehusdirektør, forsvarsattache. Og mye, mye mer. Eek vet godt hva han snakker om. Primus motor for dette prosjektet er ingen hvem som helst.

Ingen vilje til bevaring

Forsvarsanlegget som hadde sikret innseilingen til Drammen i 200 år, ble både glemt og gjengrodd. Slik hadde det stått urørt siden 1936.

I 1980 ønsket forsvarsmuseet og geologisk museum å bevare festningen. Det lykkes ikke, for de fikk ikke medhold av regjeringen. Lenge var det verken politisk vilje, økonomisk støtte til eller i det hele tatt noen som brydde seg om det på mange tiår.

Så ble det faktisk fjernet.

Frivillige har brukt utallige timer på å bygge opp siktehuset til orografen. Der kan vi nå gå inn og se hvordan det må ha sett ut den gangen tre mann bemannet artillerihuset døgnet rundt.

Det er satt opp flotte plansjer på flere steder i området. En svart-hvitt-verden i ord og bilder om ei tøff tid.

Det største raet i Nord-Europa

Et mer enn 10.000 år gammelt ra, det største i Nord-Europa, ble spadd opp og skipa ut. Og blir det fremdeles. Faktisk er det lagt planer om å fjerne enda mer av både sand og historie. Men er det økonomiske aspektet med sand som Verkets “grå gull” grunn god nok?

I tillegg nevnes det funn av steinalderlevninger og graver, som også blir behandlet på akkurat samme, stemoderlige måten. Kanskje ville så vel geologer, historikere, arborister som andre eksperter ha andre interessante synspunkt på bevaring av området.

Men de blir ikke spurt.

– Janne Wilberg var byantikvar i Oslo da prosjektet startet. Hun uttalte på et møte med prosjektet at i dag hadde de blitt arrestert, understreker Eek. Hun fikk stedet registrert som kulturminne etter at prosjektet var i gang.

Jomfru i nød

Verket og Bogen Vel ba i en høring til kommunen om at Orografen måtte bevares. 14 dager senere ble også Orografen, som var det eneste som sto igjen av det flotte festningsverket, gravd ut – selv om det var på Oslo kommunes eiendom.

Stålmantelen, som ligger over Orografen, kalles på folkemunne for “Jomfru Maria”. Den ble kjørt ned i sandtaket og skulle bli til spiker. Entusiaster reddet den og la den nede på Bakkeløkka. Der ble den liggende i noen år. Og når Svelvik Sand begynte å ta ut resten av raet, fikk Eek godkjenning fra forsvarsmuseet om å ta vare på mantelen. Den ble Forsvarets eiendom.

– I nattens mulm og mørket hentet vi den med svær hjullaster. Jomfrua veier borti tre tonn. Den ble liggende kamuflert på min tomt. Arne Lislerud, som i sin tid reddet Jomfrua, fikk hakeslepp da han oppdaget at hun var borte. Kun to mann visste noe om dette. Det var starten på prosjektet om å redde Orografenstasjonen i 1997, forteller Eek.

Verket Bogen og Vel sendte inn en høring til kommunen med ønske om at Orografen måtte fredes som eneste gjenværende del av festningen. Men 14 dager senere ble den likevel gravd ut.

Prosjektet organiseres

Prosjektet var veldokumentert helt fra starten som rydding av åsen. Da kunne de ikke se fjorden for tett skog.

– Det antas at mange tusen trær ble hogd, opplyser Eek.

– Vi hadde veldig stram tidsplan og jobbet som galeislaver.

Men det ga også mye moro og samhold. Den vesle gjengen på sju-åtte mann, viste seg å være en unik sammensetning.

– Arbeidsgruppa, “maurane”, ble ledet av Arne Lislerud. Styringsgruppa tenkte overordnet og sørget for økonomi, godkjenninger og politiske kontakter.

Der ble Eek koordinator. Det mest geniale var at de i tillegg hadde en referansegruppe for alle interessentene for prosjektet. Det var blant andre kommunene, byantikvaren, Oscarsborg, fylket og Miljøverndirektoratet. Til og med Svelviksand har bidratt. Det fungerte veldig bra.

– På den måten forankret vi prosjektet bredt og meget godt, sier Eek.

Forsvaret av Strømmen

Batteriøya var forsvaret av Svelvikstrømmen mot direkteskytende kanoner på seilskip. Under Napoleonskrigen og den store nordiske krig var derfor Batteriøya operativ. Helt til fartøyene ble utstyrt med kanoner med lang rekkevidde. Da hadde ikke det noen funksjon lenger. Men formålet var det samme som Orografen: Å stenge innseilingen til Drammen.

Orografen ble derfor satt opp på et ideelt utsiktspunkt med tanke på å utløse miner i strømmen da det kom fiendtlige skip. Måleinstrumentet og festningen var tilknyttet Oscarsborg og het “Oscarsborg med Svelvik befestninger,” som en del av forsvaret av Oslo.

Drammen Forsvarsforening ble stiftet i 10. desember 1889, nettopp med det strategiske formålet å forsvare området. Umiddelbart etter begynte de å samle inn penger til festningsanlegget. Opprinnelig for å sikre trelastlagrene og hindre svenskene i å gå over “Lierskauen” og inn mot Oslo. Der var det nemlig bare et par små skanser.

Det tok bare tre år å bygge hele anlegget. Initiativtagerne samlet inn en formidabel sum penger, som de donerte til Forsvaret. De skaffet mørtel og sement, kanoner og krutt.

Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg som senket Blücher 9. april 1940, videreutviklet etter hvert orografen.

Orografen og minelegging av fjorden

Orografen fra 1905 var et instrument med et sikte som kunne utløse miner i strømmen og lede kanonene som sto lenger bort på moreneryggen. Med full oversikt over fjorden og innseilingen, kontrollerte den avfyringen av minefeltet gjennom en 25-leders kabel fra sikterommet og ned til den enkelte mine i minefeltet.

Minene var festet i bunnen. I det de fikk et signal, fløt de opp. Kabelen stikker fortsatt opp av bakken ved siden av siktehuset.

– Disse såkalte “hornminene” går av når “piggene” treffer noe, for eksempel en skuteside, forklarer Eek.

Et formidabelt forsvarsverk på den tiden.

Lagring av miner, verksted og minefartøy

Med støtte fra Forsvaret, igjen som et resultat av Eeks innsats, har de bevart tre miner.

Etter 50 år med rust ble minene først sandblåst av Buskerud Betong. Maur Bilprodukter grunnet og lakkerte dem vederlagsfritt. Nå står det en på Batteriøya, en i Dramstadbukta og en på ferjeleie på Hurumsida. Alle med en godt forklarende tavle ved siden av.

I Dramstad var det minelager, verksted for vedlikehold samt et minefartøy for å minelegge strømmen. Her var de trygge for både vind og kuler. Området er nå privat.

Orografen lagt ned med et smell

En viss fare var det også for vennlige skip som seilte inn i strømmen.

– Dårlig vedlikeholdte miner med rust kunne slippe taket, sier Eek.

– Det fortelles også om at lynet slo ned i Orografen. Da løsnet en mine. Den eksploderte rett bak en av passasjerbåtene som gikk fast her, men det ble ingen skade. Etter det ble minene tatt opp og overført til Oscarsborg.

Prosjektet avsluttes

Den offisielle i gjenåpningen av orografen var 24. juni 2017. Med ordføreren, flaggborg og om lag 150 frammøtte.

Nå har de igjen å rette opp muren bak ved siktehuset, en piggtrådrull på toppen av muren ved “Jomfrua” og sand nedenfor i tilfelle fall. Deretter overføres prosjektet til Asker kommune – med tilbud om at Verket og Bogen Vel kan utføre ettersynet. De har holdt vei og sti både frivillig og gratis for kommunen til nå.

Etter en del diskusjon om selve brakkehuset, som også ble revet, ble de enige om å la det være. De fant ut at det ville bli et trekkplaster for ungdommen. Uten godt nok tilsyn, fryktet de for hærverk.

– Det vi gjør, gjør vi ordentlig. Ellers gjør vi det ikke, er Eeks motto.

Orografen i dag

I dag er det trolig bare to orografer igjen i Norge. Den ene står på Oscarsborg, kan Eek fortelle. Den andre har ukjent tilholdssted. Derfor har det ikke vært mulig å sette opp en på Verket.

Men flotte plansjer med både bilde og tekst viser hvordan det var. Plansjene om Orografen står i dag i Dramstadbukta, ved Orografen og ved ferja på Verket. Mange tusen besøkende etter loggboka å dømme.

De har forsøkt å være så autentiske som mulig i gjenoppbyggingen av anlegget fra tidlig på 1900-tallet. Ved en tilfeldighet kom de over en gård fra samme tidsepoke der en låve skulle rives. Eek både hentet og kjørte opp original stein.

– De hadde til og med renset den for mørtel.

Et tankekors

Eek bekrefter at det foreligger en lang og komplisert utredning på hvordan klimaet eventuelt endres dersom raet blir borte. Temperaturen vil bli 3-4 grader kaldere på vinteren. Ryggen demper jo vind. Høyst sannsynlig vil klimaet påvirkes negativt.

Kanskje hadde festningen fortsatt stått her den dag i dag om bare flere enn lokale ildsjeler, en byantikvar og en advokat hadde forstått den virkelige historiske verdien av festningen og Orografen.