Jeg har aldri helt forstått meg på katter. Og jeg har hatt flere opp gjennom årene. Eller er det riktigere å si at de har hatt meg? Som deres ydmyke tjener, økonomiske støtteordning og deltidsmassør?
Kattene mine har hatt vidt forskjellig personlighet. Noen av dem var fullstendig uinteressert i familien. De verdiget meg knapt et blikk på vei til matfatet – eller min beste stol, som de selvsagt tok over uten forhandlinger.
Men én katt utmerket seg.
Knut den første – gentlemankatten
En sånn katt har jeg aldri møtt, verken før eller siden.
Knut den første var høflig. Rett og slett høflig. Han hoppet aldri opp på kjøkkenbenken og slikket på smøret. Han satt ikke på spisebordet og gomlet i seg kokt torsk som om han hadde betalt for den selv. Han lot oss spise i fred.
Han åpnet til og med dører. Han var en tung rugg av en skogskatt og hang seg i dørklinken til den ga etter. Ikke et fres. Ikke et angrep på garnnøster eller strikkepinner. Han lå pent i kattekurven sin og hoppet kun opp i fanget på invitasjon.
Han lekte pliktskyldig med barna når de laget hjemmelagde katteleker. Som om han forsto at dette var en del av samfunnskontrakten.
En gentleman.
Lars Steinar – kattekreket
Så var det Lars Steinar.
Han har etterlatt seg spor i det gamle tømmerhuset vårt. Bokstavelig talt.
Lars Steinar var en sleip j…l av et kattekrek. Ikke noe mat kunne stå fremme. Hunden ble angrepet med mord i blikket. Ungene ble klort og bitt dersom de nærmet seg med den minste intensjon om kos.
Kos og klapp ble belønnet med olme blikk og flate ører.
Men det verste var loftet.
Han fant seg en krok der oppe. Hvordan han kom seg dit uten å bli sett, er meg en gåte. Men lukten ble etter hvert så påtrengende at jeg måtte ut på det jeg kun kan beskrive som en kriminalteknisk etterforskning.
“Stakkars uskyldige dyr”
Jeg fant åstedet. Selvsagt hadde dunstene trukket seg godt ned i treverket.
Vel og merke var Lars Steinar utekatt. Han hadde hele naturen til disposisjon. Likevel fant han en pervers glede i å gå inn og gjøre sitt fornødne før han gikk ut igjen for å jakte eller sole seg.
Jeg begynte å mislike ham sterkt.
– Det stakkars uskyldige dyret, sa jeg strengt til meg selv.
Men det var ikke til å fornekte: Det «stakkars uskyldige» dyret var mannevond, frekkere enn lusa og hadde en tydelig hobby i å terrorisere bikkja.
Min antipati ble til slutt uttrykt gjennom en nedjustert meny. Kun tørrfôr. Ikke lenger delikat boksemat.
Så flyttet han. Jeg aner ikke hvor. Men jeg har hørt rykter om en mannevond katt i et nabolag litt lenger unna.
Jeg håper de har god ventilasjon.
Gjenferdet
Det er langt hyggeligere å skrive om Knut den første. Den svære, spraglete skogskatten som spredte kjærlighet på alle husets beboere – inkludert hunden. Selvsagt måtte han være med på ferie. Selvsagt lå han rolig i buret sitt i bilen.
En sommer skulle vi besøke min gamle onkel, 80 mil unna. Da vi skulle dra hjem igjen, var Knut sporløst borte.
Jaja, tenkte vi. Han kommer tilbake. Onkel forsikret oss om at han skulle passe på pusen til vi kom igjen på returen.
Så ringte onkel.
En nabo hadde kommet med en død katt. Påkjørt. Kunne det være?
Onkel mente det. Vi sørget. Hele familien ble lei seg.
Først da ferien var over, ringte onkel igjen. Knut den første hadde kommet vandrende inn på tunet. Onkel trodde han så et gjenferd. Men kom etter hvert til det faktum at han hadde begravd noen andres katt.
Enden på visa ble at Knut ble hos onkel. Der levde han videre – og døde et års tid senere, på ordentlig denne gangen, av alderdom.
En katt med dramatisk sans.
Livet uten katt
Nå har jeg ingen katt.
Men jeg har tre jeg kan besøke. Én av dem liker meg. Jeg liker to av dem. Den tredje er av den overlegne typen som behandler meg som luft.
Bortsett fra når han får et plutselig og ekstremt kosebehov.
Da blir jeg litt glad, og tenker: Nå liker han meg jo.
Men nei. Når kosebehovet er over, er jeg også over.
Hvis jeg prøver å klappe ham utenom hans fastsatte kosetid, freser han som for å si:
Hvem tror du at du er som kan klappe meg? Ha deg vekk, du usle skapning av et menneske.
Min datter, som eier dette schizofrene dyret, sender stadig snapper av en sammenkrøllet, yndig pus i fanget sitt.
– Han er så kosete, hele dagen, sier hun.
Så problemet ligger vel hos meg.
Det har det jo gjort før.
