Tekst: Elisabeth Helgeland Wold. Private foto
«Er det noen snille barn her?» Hva hadde jula vært uten nissen, er det mange som spør. Men noen av oss vil heller si: Jula er super, bare det ikke hadde vært for den fæle nissen.
Jeg tenker på unge år og på jula, på alle gangene den rødkledde, skjeggete og skumle nissen kom vaggende. Det eneste fine var sekken hans, hvor det enten lå gaver eller godteposer.
I min barndom var det faktisk og som oftest kvinnene som var julenissen. Det skulle jo selvsagt vi barna ikke vite, men jeg klarte til slutt å regne ut at det måtte være min farmor som hadde kledd seg ut. Hver eneste julaften, etter middagen var fortært, sånn omtrent når kaffeduften spredte seg og twist og kong Haakon var satt på bordet, ja da skulle hun absolutt gå over til naboen? Som om Nilsen ville ha besøk på selveste julaften? De var vel opptatt med å feire jul uten at hun skulle komme rennende? For det var det hun sa: «Jeg går bare en tur over til Nilsen».
Skumle nissemasker
Omtrent 10 minutter etter at hun hadde gått ut døra, så ringte det på, og der sto nissen. For et sammentreff. Nei, det kunne det jo ikke være. Men siden jeg syntes den lille, runde julenissen med maske var litt skummel, tok jeg likevel ikke sjansen på at det var noen jeg kjente inni der. Enda denne masken var av den blide, snille sorten.
Noen av maskene på 60- og 70-tallet var derimot så skumle at jeg sporenstreks tok til tårene. Fremdeles grøsser jeg når jeg tenker på akkurat den fæle masken. Den så ut som et balsamert lik, av type egyptisk mumie, som har ligget i noen tusen år.
I min villeste fantasi klarer jeg ikke forstå at noen kunne produsere denne type maske, altså en julenissemaske, som skulle ha til hensikt å være med å løfte julen til de store høyder – med positivt fortegn? Det må ha vært noen med lette sadistiske trekk, eller noen som av en eller annen grunn ikke kunne like barn, som hadde designet den julenissemasken, det er jeg sikker på.
De beste julenissene var dem hvor man tydelig kunne se hvem som skulte seg inni det røde kostymet, og aller helst en som ikke hadde maske. Det var nemlig noen som bare brukte masse bomull som ansikts-kamuflasje. Da var det nesten, men bare nesten, helt trygt å nærme seg den rødkledde for å ta imot posen og si pent tusen takk, og så neie og bukke, så klart. Vi gjorde jo det i gamle dager.
Gaver og poser i sekken
På julaften var det gaver i sekken, på juletrefester hadde nissen med seg poser med godteri – festens desiderte høydepunkt. Det var juletrefester overalt, og vi fikk være med venner på deres juletrefester, og også ta med venner dit vi var invitert. Alle større firmaer, fabrikker, idrettslag og institusjoner arrangerte juletrefest for barn. Og høydepunktet, etter gang rundt juletreet var selvsagt julenissen.
Spenningen var til å ta og føle på: «Nå Kommer han, nå kommer han!» Og ut gjennom vinduet kunne vi se en lutrygget skikkelse med sekk på ryggen. Og alle barna hvinte av fryd – nå kommer julenissen!
Det neste som skjedde var at han ble geleidet inn med en hale av forventningsfulle unger etter seg.
«Er du sliten, nissefar? Nå må vi la nissefar få sette seg», sa de voksne.
«Så fint og få hvile seg litt, og så mange flotte barn det er her!», svarte nissen og satt seg ned på anvist plass.
Og så måtte vi barna stille oss opp på rekke og rad foran nissen for å vente på vår tur til å motta den etterlengtede posen, som inneholdt en Riegel, en Hassel, Kolibripastiller, rosiner og to tørre mandariner.
Men først sa nissen: «Er det noen snille barn her?» Og alle ungene svarte et rungende: «JAAAAAAA!!!»
Selv om gutten som var bak meg nettopp hadde sneket i køen, og nå sto fire plasser foran. Men det hadde jo ikke nissen sett. Jeg husker jeg tenkte at de rampete guttene alltid ble snille som lam når julenissen kom på besøk.
Tilbake til julaften. Da jeg endelig hadde funnet ut at julenissen måtte være min farmor som bare hadde kledd seg ut, og at nabobesøket med Nilsen bare var bløff, trodde jeg at min redsel for julenissen nå var historie. Jeg kunne puste lettet ut.
Overraskelsen var derfor stor når jeg julaften året etter så at farmor ble sittende etter middag. Men skulle hun ikke over til Nilsen som alltid?
Nei, det skulle hun visst ikke. Jeg vet ikke om jeg ble skuffet eller lettet. Men da det i neste øyeblikk ringte på ytterdøra, ble jeg nok litt nervøs. For hvem var det som var julenisse nå??
Og inn kom en julenisse, ganske lik den fra sist år, da farmor var hos Nilsen.
Denne gangen var det farmors gamle tante Sigrid som var nisse. Jeg kjente henne igjen på skoene.
Julenissen avslørt
I min mors barndomshjem hadde de også julenisse, og det var hennes kjære onkel Arne som hadde kledd seg ut. Men det visste de jo selvfølgelig ikke, og de tre barna tok spendt imot gaver fra den fremmede julenissen som satt foran dem.
Nissen hadde fått seg en dram også, det hadde jo vært en lang og kald reise fra Nordpolen, så litt å varme seg på var nok kjærkomment. Men det ble litt vel varmt for nissen under alt skjegget, så han liksom blåste litt ut slik at skjegget sto rett ut.
I neste øyeblikk lød det fra hans kone: «Nei, men Arne, da!»
Og sånn fikk min mor og hennes søsken vite hvem som var julenissen.
