Husker du jula før i tiden – da novemberduften av sylte, rull og nystekte kaker fylte hele huset? Da halve griser ble partert i kjelleren, syltepressa gikk varm og syv slag ikke var et valg, men en plikt? Denne nostalgiske reisen tar deg tilbake til juleforberedelsenes gullalder, der både dramatikk og juleglede hørte med.
Tekst: Elisabeth Helgeland Wold
I barndommen var november og desember de hyggeligste månedene i året. Da lå duften av bakst og matlaging over heimen, det ble eltet, bakt, kokt og stekt, alt for at vi skulle ha maks julehygge.
Fra pølsemaker Braaten ble det båret inn esker med kjøtt, begrepet «halv gris» er kanskje kjent for de fleste. Heldigvis så jeg ingen halve griser, kun ferdig kvernet medisterdeig og kammer og koteletter. Men da min mor var liten var det faktisk en halv gris som ble båret inn kjøkkenveien og ned i kjelleren. Der tok så min morfar på seg forklede og fant frem knivene sine.
En liten dram ble fortært før jobben startet. Det var en bonus og hyggelig tradisjon. Så parterte han det halve dyret som lå på slaktebordet. Morfar var bondesønn og hadde god greie på den slags. Mamma fikk sitte nederst kjellertrappen å se sin far svinge knivene. Og ut av dyret tryllet han frem både steker og koteletter, og så ble det saget og kvernet. Det beste stykket var hodet, det skulle brukes til sylte.
Mormors hodesylte
I min barndom kan jeg godt huske mamma lage både sylte og rull, men noe grisehode så jeg heldigvis ikke. Mamma klarte seg uten, men hun sa at hodesylte var det aller beste. Slik hennes mor hadde laget.
Jeg tror våre formødre lagde rull og sylte alle som en, i alle fall var det sånn i min slekt, både på mors og på farssiden. Og syltepressa lånte vi av farmor, som sikkert hadde fått den av sin mor.
Mamma brukte rare krydder som luktet jul, og mens hun holdt på, forklarte hun. Jeg kunne se at hun koste seg. Hver eneste lørdag gjennom hele barndommen var mamma husmor med stor H. Da ble det bakt og stekt til den store gullmedaljen – det var hennes hverdags fridag, og den ble brukt på matauk til familien. Hun sa det var hennes hobby å lage mat, og det var nok en fin rekreasjon etter en hektisk arbeidsuke. I fryseren lå det bestandig mat som hun hadde laget, enten det var kjøttkaker, lapskaus, brød eller boller. Hun lagde det meste. Og til jul ble det jo litt ekstra.
Julebakst i boks
Men det var mine bestemødre som sto for flesteparten av de sju slagene til jul. Vi fikk bokser med påklistret lapp «Gro», og etter jul ble boksene levert tilbake. Og neste jul var de igjen fylt opp, og sånn fortsatte det i alle år.
Fra mormor fikk vi goro, sirupsnipp og hjortetakk, fra farmor fikk vi berlinerkranser, serinakaker og tebrød. Sandkaker pleide mamma å lage selv. Og for dere som allerede har regnet på fingrene, så blir dette altså sju slag. Våre sju. Det varierer visst litt fra sted til sted og fra familie til familie. Hva som er de korrekte sju slagene er jeg ikke sikker på, men våre var gode.
Men de smakte så klart best med en gang vi fikk dem i hus. Dessuten var det så mye annen god bakst i selve jula og romjula. På nyåret smaker det kanskje ikke så godt med støvete berlinerkranser og goro, som har blitt sendt inn og ut på diverse kakefat i noen uker.
De beste kakene fikk vi hos min kjære tante – ingen kunne måle seg med henne. De lekreste småkaker og marsipankaker med roser som nesten var finere enn de som vokser i hagen om sommeren.
Og det bringer meg på et minne om da min mor skulle våge seg på marsipankake, fordi pappa så gjerne ønsket at hun skulle bake en lekker kake ala svigerinnen. Mamma var jo rå-god på storhusholdning, med boller og julekake, real bakst som jeg pleier å si. Men marsipankake var nok litt mer konditor, litt mer tålmodighet og flid på mikronivå. Men hun kastet seg ut i oppgaven med tilsynelatende pågangsmot og optimisme – her skulle det bli marsipankake!
Så satte hun i gang. Sukkerbrødet ble perfekt, det hadde hun laget hver lørdag i alle år. Hun hadde kjøpt ferdig marsipan, det ble nok best og lettest slik. Utfordringen meldte seg da lokket skulle på. Hvordan i all verden skulle hun klare å legge løvtynn marsipan oppå den ferdige bløtkaka, uten å søle eller ødelegge det utkjevlede marsipanlokket?
En minneverdig kake
Så fikk hun en idé. Hun satt en taburett midt på kjøkkengulvet og plasserte kaken oppå den. Og så liksom kastet hun lokket på, i håp om å treffe. Kremspruten sto til alle kanter, det var nok for mye krem, ja. Og marsipanlokket delte seg i to.
Etter noen lynende gloser og etter at turtallet omsider hadde blitt lavere, begynte redningsaksjonen. Marsipanlokket ble fiksa med en rad av «roser» som ble lagt over skjøten. Rosene var mitt verk, lært under arbeidsuka på Böhms konditori. Jeg hadde nok strøket i konditorfaget, for å si det sånn. Og det hadde kanskje mamma også?
Men gjestene våre koste seg med marsipankaken – som smakte fortreffelig! Dessuten fikk de seg en god latter – vi måtte jo fortelle om tilblivelsen av kaken. Men det ble aldri mer hjemmelaget marsipankake til jul i Toppenhaugveien.
Denne artikkelen ble publisert første gang 6. desember 2024.
Kongelig jul: Tove Taalesen åpner dørene til kongefamiliens julefeiring
