Hvor mange ganger om dagen må jeg lese – i ellers oppegående og aktuelle medier – om influensere som har fått barn, kjøpt leilighet eller tatt med toåringen sin på den første skituren?
Dette er mennesker som i utgangspunktet ser helt normale ut, men som – ved hjelp av kirurgi, sprøyter og filtre – har skapt et vrengebilde av en virkelighet ingen av oss faktisk lever i.
Når normalen blir unntaket
Det hører nemlig med til sjeldenhetene at kvinner er 180 cm høye, bruker størrelse 34 og har bh-størrelse 65 DD. Det er nesten så disse kroppene blir freaks of nature mer enn idealer. Likevel blir unge jenter fullstendig bergtatt.
Og resultatet?
Produkter selges ut hos parfymeriene. Bukser rives ut av hyllene. Pulver, piller og «mirakelmat» svelges i håp om å ligne et ideal som i realiteten er konstruert.
Det er dårlig nytt for oss som er 20 cm lavere – og har en kropp der tyngdekraften etter hvert gjør jobben sin. Helt naturlig. På både det ene og det andre.
Det tynne budskapet bak millioninntektene
Men la oss legge utseendet litt til side.
Hva er egentlig budskapet til disse influenserne med millioninntekter?
Av det jeg har sett, er det forbausende tynt. Det er stort sett plattheter enhver forelder gir barna sine – gratis, usminket og uten rabattkode. Likevel serveres de som livsvisdom.
Influenserne lirer av seg den ene klisjeen etter den andre, nesten som om de har tatt copyright på dem. Samtidig tar de en slurk av en energidrikk med godt synlig logo. Eller smører seg med selvbruning – gjerne av typen de selv selger, med egen label og maksimal fortjeneste.
Alt er reklame. Selv ettertanken.
Når sammenbrudd blir innhold
Så har vi den andre ytterligheten: influensernes sammenbrudd og mentale helse. Tårer. Pauser. Comebacks. Nye tårer.
Har noen tenkt tanken på at økningen i psykiske problemer hos unge mennesker kan henge sammen med at høyst private kriser gjøres til offentlig underholdning? At det å bryte sammen ikke bare er noe som skjer – men noe som deles, vinkles og optimaliseres?
Det er ikke sikkert det er sunt å vokse opp med inntrykket av at alle livets kriser skal dokumenteres, analyseres og likes.
Vi har alltid hatt forbilder – men ikke sånn
Influenserne er ikke et nytt fenomen. Vi har alltid sett opp til mennesker. Særlig dem som utførte bragder – som det lå svette, risiko og innsats bak. Som Nansen på polferd. Eller Amelia Earhart, som ville fly – og gjorde det.
Vi har også hatt influensere som ikke utførte bragder, men som var ikoner i kraft av sin rolle – kongelige, adelige, stilbærere.
Jo, det er helt naturlig å se opp til noen.
Bragdløs berømmelse
Men i dag ser vi opp til mennesker som verken har en rolle eller har utført noe særlig. Influenserne er, i utgangspunktet, like bragdløse som hvem som helst av oss.
Den eneste bragden er forretningssans. Evnen til kaldt og kynisk å regne ut hvor mye penger som kan tjenes på andres usikkerhet, andres drømmer – og andres behov for å høre til.
Og det er kanskje det mest urovekkende av alt.
