Jeg er så norsk som det går an å bli. I alle fall trodde jeg det.
Slektsforskere i familien har sporet slekta vår tilbake til 1400-tallet på omtrent samme flekken i Midt-Norge. Hadde det vært OL i å være norsk, ville jeg antakelig stilt sterkt.
Likevel viste et slektsforskningsprogram at genene mine bare er 80 prosent norske eller skandinaviske. Jeg er visst 10 prosent svensk også. I tillegg har jeg noen prosent fra Irland, Wales og sørøst i Frankrike.
Så da er spørsmålet: Er jeg fortsatt 100 prosent norsk?
Og enda viktigere: Er det egentlig noe poeng å være det?
Kommentarfeltets slektsforskere
Jeg spør fordi det finnes overraskende mange mennesker som er svært opptatt av hvor norske andre mennesker er. De sitter i kommentarfelt og bekymrer seg over hudfarge, etternavn, hijab, bunad og opprinnelse.
Selv humrer jeg ofte over det jeg leser. Andre ganger blir jeg litt bekymret. For disse menneskene har gjerne barn også, og holdninger har en tendens til å gå i arv langt lettere enn gener.
Sannheten er at ingen av oss er så rene og ublandede som vi liker å tro.
Folk har flyttet på seg siden tidenes morgen. Handelsmenn, sjøfolk, eventyrere, arbeidsfolk og kjærlighetssøkende mennesker har krysset grenser i århundrer. Genene våre har reist lenge før vi begynte å diskutere innvandring på Facebook.
Norge kommer heller ikke til å bli mindre mangfoldig i fremtiden.
Da vi fikk vår første innvandrer
Barna og barnebarna våre vil ha røtter fra alle verdenshjørner. Norske gener vil blandes med polske, pakistanske, indiske, arabiske, afrikanske og asiatiske gener. Akkurat slik gener alltid har blitt blandet gjennom historien.
Jeg klarer ikke å se problemet.
Tvert imot synes jeg det er ganske fascinerende.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, fikk vi vår første innvandrer i klassen. Veronica het hun. Hun hadde mørk hud, nydelige brune øyne, krøllete hår og mer selvtillit enn resten av oss til sammen.
Jeg syntes hun var spennende. Ikke fremmed.
Jeg var stolt når vi gikk hjem fra skolen sammen eller hang på ungdomsklubben. Hadde noen fortalt meg at jeg burde holde meg til «mine egne», ville jeg sett på dem som om de hadde falt ned fra månen.
Et kompliment til Norge
Derfor forstår jeg heller ikke all oppstandelsen når mennesker med ulik bakgrunn tar på seg bunad på 17. mai.
Er det virkelig en trussel mot Norge at nye landsmenn ønsker å ta del i norske tradisjoner?
Burde vi ikke heller se det som et kompliment?
At mennesker som kunne bosatt seg hvor som helst, velger Norge. At de lærer språket, jobber, betaler skatt, oppdrar barn her og ønsker å kle seg i folkedrakten vår på nasjonaldagen.
Det er da ikke et nederlag. Det er en suksesshistorie.
Det handler om mennesker, ikke gener
Så til alle som stadig bekymrer seg for at Norge ikke skal være norsk nok:
Slapp av. Chill. Det har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det. Løft flagget og si hurra for våre nye landsmenn, inkluder dem og gi dem de samme sjansene du fikk i fødselsgave.
En dag ligger dere kanskje på sykehuset og blir tatt hånd om av en lege fra India, en sykepleier fra Irak og en portør fra Polen. Barna deres vil bli undervist av lærere med røtter fra Pakistan eller Somalia. Og er de riktig uheldige, kan det hende at fartsboten deles ut av en politibetjent med tyrkisk bakgrunn.
Og vet dere hva?
Norge kommer fortsatt til å være Norge.
