«Du må leve i nuet», sier de, livsstilsekspertene. Det er her og nå du lever, eksisterer.
Hvis du hele tiden tenker på fremtiden, går du glipp av det verdifulle nuet. Og hvis du hele tiden tenker tilbake, går du glipp av alt det som foregår i nuet. Du skal kjenne hver pust, høre hvert fuglekvitter, fokusere på her og nå. Jeg eksisterer her og nå, ikke i fremtiden, og ikke i fortiden.
Tidligere i dag satt jeg i bilen og stampet i stillestående kø på vei hjem fra hovedstaden. Rundt meg så jeg biler, slitne ansikter bak ratt og en endeløs rushtrafikk. I veikanten sto gravemaskiner og andre veimaskiner. Her og der en liten gul vårblomst som trosset veistøv, grus og søppel.
Lever den i nuet?
Nei, den gjør ikke det.
Den har én kraft – et mål og én mening: Den skal opp, opp, opp. Når den har bredt ut kronbladene sine, skal den lokke til seg insekter som tar med dens dyrebare pollen ut for å bestøve andre planter. Deretter forvandles blomsten til små frø med parasoller som flyr av gårde for å skape nye blomster.
Altså – blomsten streber hele tiden mot noe som er større enn den selv. Selve opprettholdelsen av livet og arten.
På ørene har jeg lydbok. Det ville vært ganske dumt å høre på lydbok dersom jeg insisterer på å leve utelukkende i nuet. Jeg må jo huske kapitlene, tenke tilbake, resonnere. Og plutselig er det noe i lydboken som finner resonans i min egen fortid.
Å, jeg husker …
Og brått forsvant jeg 40 år tilbake i tid.
Hvis man skal leve i nuet hele tiden, hvordan kan man da planlegge for fremtiden? Årets sommerferie, neste års oppussing, femårsplanen på jobben. Hvis jeg ikke bør bruke litt tid på å tenke tilbake, hvordan kan jeg da være takknemlig?
Når jeg husker den lille vakre sønnen min som tok sine første usikre skritt, og samtidig ser den voksne mannen han er i dag.
Jeg nyter faktisk mine små reiser tilbake i livet mitt.
Da datteren min farget håret på sin yngre søster knallrødt.
Da jeg kjøpte min aller første bil.
Da jeg var dødelig forelsket for første gang.
Men nei da.
«Rykk deg tilbake til nuet!»
Sett pris på det du ser, hører og opplever her og nå. Pust inn på seks, hold på tre, pust ut på syv. Føl. Kjenn at du lever. Drit i køen, de sure ansiktene, støvet, betongen og asfalten.
Men er alle øyeblikk virkelig verdt min fulle tilstedeværelse?
Jeg setter enormt pris på nuet når jeg er ute i naturen. Når jeg har en god samtale med noen jeg er glad i. Når jeg har et lite barn på fanget. Eller til og med når jeg spiser skikkelig god mat.
I de øyeblikkene trenger ingen guru fortelle meg at jeg skal leve i nuet. Det gjør jeg helt av meg selv. Og jeg nyter det.
Det er først når nuet ikke er særlig fantastisk at tankene begynner å vandre. Til fortidens lykkestunder – eller til fremtidsdrømmene.
Men både fortiden og fremtiden er fulle av lumske feller.
Bekymringer for fremtiden er som å betale renter på et lån du kanskje aldri skal ta opp.
Og å angre på veier du tok i fortiden er nyttesløst, for du kan ikke gå tilbake og endre dem.
Men fortiden inneholder mer enn anger.
Den inneholder alt det som gjorde meg til meg. På godt og vondt. Den inneholder alle minnene mine – dyrebare små skatter som jeg kan hente frem og varme meg på.
Det samme gjelder fremtiden.
Drømmen om det lille huset ved havet i et varmt klima. Jeg kan nesten kjenne solen mot huden. Stoltheten jeg kommer til å føle når min yngste datter skal forsvare masteren sin. Konfirmasjonen til barnebarnet mitt.
Så slutt å fortelle meg at det alltid er bedre å leve i nuet når nuet består av bilkø, støv og slitne mennesker med tomme blikk.
La meg få flykte litt i tankene mine.
La meg hente frem minnene som bare er mine.
La meg besøke drømmene mine noen minutter.
Det er nettopp dette som krydrer hverdagen min.
Og tankene mine, vidløftige som de er, tenkes jo også her og nå.
Det er mitt nu.
