Tekst: Liv-Hege Reffhaug Sulen
I en rød koffert på loftet på samfunnshuset i Svelvik har grunnlegger og showstjerne, Grethe Nordby, samlet alle skattene gjennom 35 år med damekoret Svelvik Vokalis.
Grethe Nordby står som grunnlegger av damekoret Svelvik Vokalis. Bilder, diplomer, stort og smått siden 1989 har hun samlet i en rød koffert. En skatt av bilder og historier.
Med huskelapp og rak rygg starter hun et forrykende foredrag. En overbevisende tale. Her kan man risikere å bli kormedlem.
– Ja, det har svulma i huet i hele natt, ler hun.
Jubileumskonsert
De legger mye arbeid i forberedelser og planlegging.
– Med såpass høy alder, må vi ta vare på det vi har nå. Vivian Johansen gjør en kjempejobb sammen med styret og “benløpere”. Vi skal hedre både koret og ikke minst dirigenten.
16. novbember klokken 19 er det duket for jubileumskonsert på Samfunnshuset i Svelvik.

Svelviking med trønder i blodet
Etter snart 55 år føler hun seg som svelviking, men Grethe kommer opprinnelig fra Trondheim. Der utdannet hun seg til førskolelærer ved Barnevernsakademiet. I oppgangstider kunne de peke på kartet hvor de ville jobbe. Grethe pekte på Svelvik, som lokket med moderne og nytt daghjem og flere stillinger.
Hun ble en del av grunnstammen som bygget opp Svelvik Barnehage.
– Vekk fra dårlige somre og til der frukta ble moden, smiler hun.
Her ble hun gift med en lærer. Dessverre ble han syk og døde tidlig, men Grethe føler seg heldig likevel. Takket været barna, Vigdis og Øystein, barnebarna og ikke minst koret.
Trygt i Svelvik har hun aldri tenkt på å reise tilbake til Trondheim. Her har det vært fint med så vel familien, kolleger som jobb. Nå har hun i tillegg en særbo på Lier, som også er enkemann.
Koret er medisin
Ensomhet og mørke kurerer damene med en klype sang, en dæsj omtanke og lassevis med trygg og rungende latter.
– Da kjenner du at gleden ved å skape musikk og skape noe sammen kommer tilbake, sier hun alvorlig. Koret er terapi, glede, vennskap, samhold og verdens beste medisin.
Koret er så viktig for henne at hun faktisk velger å bli boende i Svelvik, selv om barna og barnebarna har flyttet.
– Det er viktig at vi ikke tror at vi synger på siste verset hele tiden – selv om vi har passert 25. Vi bare tar ekstra godt vare på hvert minutt vi har. Håp er så viktig, sier hun med hjertet.
Grethe har lest en rapport om demens. Sang, kor og samhold gir utsettelse på demens. De rammede husker sang.
– Om du er engasjert, husker du bedre, mener hun.
Vi er også en generasjon som lærte ting utenat på skolen. Vokalisdamene lærer fortsatt tekster utenat til sine forestillinger.
Noen kommer, og noen går
Berger Sangkor var et blandakor som høsten 1988 sto med én mann igjen. Da ble det ikke mye blanding. I februar 1989, rykker Grethe inn en annonse i lokalavisa. Alle damer var hjertelig velkommen til konstituerende møte hjemme hos henne.
Det kom 18 stykker. Damekoret Svelvik Vokalis var født.
Koret har høstet både priser og ære for sitt arbeid. Lederen, Hilde Holm, har mottatt prisen “Vestfold og Telemarks ildsjel som korleder”. Svelvik kommunes kulturpris og Publikumsprisen på Hamar blant 1.600 sangere samt en sjekk på 500 kroner, er vel fortjent.
En helt spesiell dirigent
Flere dirigenter har vært innom sangsvanene, men ingen kan måle seg med Petter Bjaarstad. Et musikalsk geni og dirigent for fire andre kor i en periode. Han er deres musikalske leder, arrangør og pianist. Det har 83-åringen vært i snart 25 år. Sammen med leder Hilde Holm er han limet i koret, roser den sprudlende dama. Bjaarstad har også mottatt egne priser for sin innsats.
Grethe tar fram en liten, rosa, fjong sak fra kofferten.
– På de første øvelsene betalte damene fem kroner hver til dirigenten og la pengene oppi denne veska, forteller hun.
Bjaarstad og damene har funnet kompromisser og samarbeider alltid fra start. Den seriøse dirigenten har løsnet litt på snippen, og damene er ikke bare morsomme. De har flotte, seriøse sanger og tekster i tillegg.
Grethe innrømmer at dersom hun ikke er helt enig med dirigenten, smyger hun inn en liten tone der hun synes passer.
– Vi må jo ta de små gavene vi har, og jeg har gehør, sier hun.
Carpe diem og dugnader
I 1997 begynte de med egne forestillinger og revyer for å få inn penger. Koret la ned en enorm arbeidsinnsats. Scenene ble tryllet om til tablåer etter gjeldende tema med sang og små sketsjer. Det sterke kjønn hadde så vel ønskekonsert, kafe som jukebox.
Ikke alle orket kjøret, og de mistet noen medlemmer. Dem som ble igjen, står fortsatt på til neglespretten slår rot om de må. Motivasjonen er det ingenting å si på. De øver tekster både på sykehuset og i syden. Familie og venner får streng beskjed om å holde tirsdagene hellige.
Damene har teft for glemte skatter og verdier i det lille lokalsamfunnet. De dekker bord med gamle, broderte duker. Det blir hjemmekoselig, trygg og innbydende stemning for gjestene. For mange betyr det så mye.
Temavalgene deres for konsertene er ikke tilfeldig, men er verken for “gæli” eller for utfordrende. Det bølger mellom morsomme “rølpere” på gamlehjemmet og alkoholisme og ensomhet i “En natt forbi”. En god blanding av skjemt og alvor.
De griper dagen og følger drømmene. Følelser som kjærlighet, ensomhet og gleden til fotballfans ble samlet på en og samme kveld i forestillingen “Feelings”.
Hun husker fortsatt mye av sketsjene – gestikulerer og fanger sin eneste tilskuer i lattergarnet.
Kalenderpikene
De uredde damene byr på seg selv så det holder. Kaster seg ut i det ukjente og lærer å mestre sammen.
De har til og med vært kalenderpiker.

I flere år var de “drakjerringer” i det historiske spelet Den Gode Hensigt fra 1807. Det ble satt opp i Svelvik etter manus fra Christin Grillstad Prøis. Sprøtt, stort og utfordrende. Flere er ennå engasjert i disse teateroppsetningene.
Som utvalgt showkor i Bodø slo de til. Det var “Kjerringa hopper i serken sin” med full heksedans, og så kora de Halvdan Sivertsen. Til trampeklapp. Før det klang “Drømmen om morradan” i Bodø Domkirke. Ikke et øye var tørt.
Grethe blir så ivrig at hun må ta et lite dansetrinn eller to. Hun nynner “og gubben må ikke gå inn med skoa på…”
Det villeste var kanskje da de stilte som mannekenger i bare undertøyet i Arendal da et medlem skulle gifte seg.
– Dessverre har vi bilder fra dette også, ler hun hjertelig.
«Café Alle Jenter»
I 30 år har de hatt “Café Alle Jenter”. Et unikt, bærekraftig kafékonsept, hyggelig og “neppå”. Inngangspenger, hjemmebakt og loddsalg gir litt inntekt, men…
…rosinen i pølsa er mannekengoppvisningen. Brukte klær til en billig penge. For de er selv mannekenger.
– Akkurat der byr folk mer på seg sjøl enn du ville ha trudd.
Hun skryter av Vivian Johansen som konferansier for kafeen i alle disse årene. Kommentarene og latteren sitter løst selv om det spriker både foran og bak. Og de heiser litt ekstra på puppa.
Nei, å drive et kor er ikke bare øvelse hver tirsdag.
Damer og klær
Klær har alltid vært en diskusjon i koret. De er jo damer.
Fra nitriste “byråkrater” til fargesprakende, skreddersydde og forskjellige kjoler i dag. Et fantastisk skue i vårfarger som mint, havblå, gressgrønn, solgul, lilla og limegrønn. De er ikke bare fargerike utenpå, disse damene. De blomstrer innvendig også.
– Man må alltid ha litt håp i horisonten og tenke positivt, hoier dama mens det ringler i medaljer på jakkeslaget hennes.
Til slutt var det enklest bare å skifte ut sjalet og ikke hele kjolen.
I dag syns sangeren vår at koret har sin glanstid.
– Vi har aldri sunget bedre. Fire-fem nye, gode sangere har løfta koret. Vi har rykte på oss for å ha god klang, formidlingsevne, og vi lærer ting utenat selv i vår alder. Gjennom de unike arrangementene som Petter lager, får vi fram noe som bare er oss.
Andre korledere har sagt om ham at “han veit åssen et damekor skal høres ut”, og de har spurt om å få kjøpe hans arrangement. Da svarer Bjaarstad at de er ment bare for svelvikjentene hans.
Så gå ikke glipp av jubileumskonserten i november.