Tidligere valgte Heidi bolig på steder det var minst mulig sjanse for å treffe på hoggorm. Nå bor hun i terrasseleilighet rett ved skogen.

Heidi har hoggormfobi

Tekst: Merete Sillesen

Tidligere våget ikke Heidi (45) å gå på annet enn asfalt og takket nei til alle hytteturer.

– Det flaueste var å bli stående i en rundkjøring fordi jeg innbilte meg at det var en hoggorm der. Jeg var desperat og klarte ikke å gå et skritt til av redsel for å tråkke på hoggormen. En venn fikk meg heldigvis ut av situasjonen, sier Heidi Mandal.

Hun bor i terrasseleilighet i Krokstadelva med to nesten voksne barn, to katter og en hund.

– Jeg har ikke sovet i natt fordi jeg visste jeg skulle snakke om hoggorm med deg. Nå har jeg gåsehud over hele kroppen, sier Heidi ærlig.

Styrt av fobien

45-åringen har mye selvironi og kan le av hvordan en orm på en halv meter – som i utgangspunktet unngår mennesker – har styrt livet hennes. Samtidig klarer ikke Heidi å ha en eneste fornuftig tanke når hun står i situasjonen.

Hun er ikke redd for å bli bitt av hoggorm og har angst for at den plutselig skal være der. Helt uten at hun har kontroll. Hoggormfobien har ført til mange begrensninger for Heidi.

– Da barna var mindre, var jeg opptatt av ikke å overføre min ormeangst til dem. Derfor dro vi til steder der jeg trodde det ikke fantes hoggorm. Vi kjørte gjerne til Dovre, og tanken på å møte en moskusokse var langt mindre skremmende enn muligheten for å se hoggorm, sier Heidi og ler.

Heidi vet hun må fortsette å utsette seg for steder der det er mulig å treffe på hoggorm. Treningen må holdes ved like.

Fikk skrekk som seksåring

Fobien oppsto i barneårene.

– Jeg var cirka seks år og på badetur med farmor. Alt var fint og gøy inntil jeg skulle tisse. Jeg gikk litt inn i skogen. Der tråkket jeg på en død hoggorm, forteller Heidi, som tydelig misliker å se bildet for seg.

– Men det verste var at det lå en levende, sammenkveilet hoggorm rett ved siden av. Jeg ble ikke bitt, men kjemperedd og sprang tilbake til farmor.

Selv om de andre maste på at Heidi skulle komme ut i vannet igjen, var det ikke aktuelt. Den lille jenta så alt som slanger – enten det var pinner eller annet rusk.

Hun har aldri badet i innsjøer eller i havet etter dette. Heidi er klar over at hoggorm er gode svømmere.

– Jeg kunne ikke se på bilder av hoggorm og kastet mobilen i panikk hvis et sånt bilde dukket opp. Fremdeles må jeg riste dyne og pute og sjekke under senga før jeg tør å legge meg dersom jeg har sett hoggorm på tv, sier Heidi.

– Mareritt, spesielt om en haug med hoggormunger, har forstyrret nattesøvnen så lenge jeg kan huske.

Ville ikke ha det sånn lenger

For cirka tre år siden kjente Heidi at nå var det nok. Hun er lærer og forfatter, underviser blant annet i naturfag, men kunne aldri ta med elevene ut i naturen.

Hun bodde i Os, og en dag innbilte hun seg at det var hoggorm i en stor rundkjøring i sentrum. Hun forsto ikke at det var innbilning, Heidi var sikker. Det var ikke mulig å gå verken framover eller bakover. I Heidis hode ville hun da tråkke på en hoggorm.

– Det var selvfølgelig ingen hoggorm der, men jeg var så redd at all fornuft forsvant. Jeg kom meg ikke av flekken, og det var ganske flaut å stå der, sier Heidi.

– Jeg fikk ringt til en venn, som kom og hentet meg. Men det tok lang tid å komme seg etter den nifse opplevelsen.

Da Heidi hadde bestemt seg for å ta grep, fikk hun hjelp av psykolog. Gjennom et helt år jobbet Heidi og psykologen med eksponeringsterapi. Slik fikk hun nyttige verktøy og kunne jobbe videre på egenhånd.

– Det første jeg bestemte meg for, var å flytte til det stedet jeg drømte om å bo, ikke dit angsten for hoggorm førte meg. Dermed tok jeg sjansen og kjøpte denne leiligheten med skogen som nærmeste nabo. Det var en enorm seier, og jeg stortrives her, sier Heidi.

Når Heidi går fysisk krevende turer, er det lite energi igjen til hoggormfobien.

Treningen må holdes vedlike

Heidi begynte i det små. Tidligere gikk hun kun på asfaltveier, aldri på grus eller gress. Nå startet hun med små turer på kirkegården, utvidet til grusveier, til asfalt gjennom skogsterreng og til slutt stier.

– Det har vært knalltøft. Slik trening er ferskvare, som jeg må holde ved like, sier Heidi.

Hun har kjent på angsten det siste året også, men ikke på en slik måte som før. Da hyperventilerte og nesten besvimte hun. Velger Heidi fysisk krevende turer, er det ikke mye plass igjen til hoggormangsten.

– Jeg har turglade venner, men liker også godt å gå alene. Jeg har savnet å kunne sitte i skogen og bare nyte lukten av granbar og trær, sier Heidi Mandal.

– Hoggorm vil alltid finnes, men den skal ikke få bestemme hvordan jeg skal leve livet mitt lenger.

Hoggorm er den eneste giftige slangen i Norge. Den har et karakteristisk sikksakkmønster langs ryggen, som vanligvis er svart eller mørkebrunt på en grå, brun eller rødlig kropp.

Hoggormen finnes over store deler av landet, særlig i skogsområder, lyngheier og solfylte skråninger. Den er mest aktiv om våren og sommeren.

Hoggormbitt kan være smertefulle, men er sjelden livstruende for mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *