Eller 70 i 80-sonen.
Sommer som vinter. Tørr asfalt, våt asfalt. Morgen, kveld og midt på dagen. Søndag som onsdag.
Tenker du noen gang på at de bak deg skal hente barn i barnehagen? At de er sultne, trøtte, slitne? At de blir stressa fordi de kommer fem minutter for sent – igjen? At de blir sure og irriterte fordi de egentlig bare vil hjem?
Jeg banner nesten aldri. Nesten.
Jeg er egentlig et høflig og rimelig hyggelig menneske. Jeg banner nesten aldri. Det styggeste jeg sier er «fy søren!», og da er jeg ordentlig opprørt.
Men når jeg havner bak noen som konsekvent kjører i 50 i 60-sonen etter en lang arbeidsdag, og jeg bare vil hjem, da banner jeg så nordlendinger ville ha rødmet. Heldigvis sitter jeg alene i bilen. Stort sett. Det finnes folk som har opplevd meg i bilen, og de ser litt annerledes på meg etterpå,
Dette handler ikke om råkjøring
Og nei – du tror kanskje jeg kjører Tesla eller en gedigen SUV med 400 hestekrefter? Det gjør jeg ikke. Jeg kjører en bitteliten bil som akselererer fra 0 til 100 på omtrent et kvarter. Dette handler ikke om råkjøring. Det handler om respekt. For fartsgrenser. Og for medtrafikanter.
For de fleste som er på veien samtidig med deg, er ikke ute på sightseeing eller hyggelig søndagstur. De har mål og mening med å være der. Målet er sjelden veien.
Jeg er heller ikke så naiv at jeg tror man aldri møter idioter i trafikken. Jeg vet jo at de finnes. Jeg har til og med vært en selv. Hvem har ikke det?
Mann med hatt – et barndomsminne i sakte fart
Men jeg møter dem hver eneste dag. «Mann med hatt», kalte faren min dem som insisterte på å ligge godt under fartsgrensa. Og når han endelig klarte å kjøre forbi, kikket jeg nysgjerrig for å se hatten. Jeg forstod aldri helt hvordan han kunne vite at mannen hadde hatt. Kjørte alle menn med hatt sakte? Måtte man kjøre sakte når man hadde hatt?
De som kjører i 50 i 60-sonen foran meg, bremser gjerne ned foran hver sving. Altså – hvis du er engstelig for svinger, er ikke Norge det rette landet for deg. Svingene er som regel ikke farlige. De er beregnet av ingeniører og tekniske fagfolk hvis eneste oppgave er å regne ut riktig gradering. Jeg innrømmer at noen av dem har bommet litt. Men stort sett.
Til deg som ligger helt oppe i bilrumpa mi
Veien hjem for meg er svingete. Mange 60-soner. Og av en eller annen grunn bestemmer disse sjåførene seg for at akkurat middagstid eller morgen ved kontorstart er perfekt tidspunkt for en rolig luntetur. Og de havner alltid foran meg. På veien som er akkurat svingete nok til at forbikjøringsmulighetene er minimale.
Og til deg som havner bak meg: Det går faktisk ikke fortere selv om du ligger helt oppe i bilrumpa mi.
Retardasjonsfelt – en vennlig oppfriskning
Så har vi dem som har misforstått poenget med retardasjonsfelt ved avkjøringer på motorveien. Det kan hende de tok førerkort før motorveien ble oppfunnet, så la meg forklare: Når du skal av motorveien, kjører du inn i et felt som er langt nok til at du kan bremse der. Poenget er nettopp at du slipper å bremse mens du fortsatt er på motorveien. Skjønner?
Jeg sier ikke at alle må ligge på maks hele tiden. Jeg sier bare: Se deg litt rundt. Tenk på at bilen bak deg kanskje ikke er ute på kosetur, men på vei hjem fra en lang dag – med barn som venter og middager som blir sene.
Og hvis du fortsatt vil kjøre i 50 i 60-sonen, helt konsekvent, året rundt – så håper jeg i det minste at du har god tid.
For det har ikke alltid vi bak deg.
