Når man kommer et stykke opp i åra, er det naturlig å tenke over saker og ting. Jeg for min del forsøker å se for meg alderdommen på aldershjem. Og jeg har noen bekymringer.
En kronikk av Bente Wemundstad
Er jeg klar for bingo? Må jeg høre på Erik Bye eller folkemusikk? Hvem bestemmer musikken?
Trekkspill og salmer
Jeg må innrømme at jeg ikke er fast gjest på aldershjem eller sykehjem. Mine foreldre er i sin fremskredne alder selvhjulpne og aleneboende, og mine besteforeldre er for lengst borte. Men jeg ser av og til at det arrangeres hyggekvelder for beboere. Og da er det ofte underholdning av den gode, gamle sorten: salmer og visesang à la Erik Bye, fele og trekkspill – kanskje en dæsj munnspill, litt vals og noen gamle stev.
Jeg kan huske at jeg som barn ble tvunget til å se på «Husker du» med Ivar Ruste. Farmor nynnet, farfar trampet takten, og vi barna måtte være dørgende stille. Dette var musikken fra deres ungdom, den som hadde fulgt dem fra radioens glansdager og inn i fjernsynets tid.
Elvis og Lille Laila
Mine foreldres ungdom rocket. Mamma var i sin blussende ungdom da Elvis begynte å vrikke på hoftene. Hun hadde fått sine to barn da Beatles brøt gjennom barneskrikene. Ønskekonserten på radio var ukas høydepunkt. «Bojarenes inntogsmarsj» sitter dypt i mine tidligste minner, og det var der jeg første gang hørte «Lille Laila». Pappa kjøpte en platespiller, og jeg fikk en LP med «Lille Laila». På coveret sto hun der med fletter med røde sløyfer og rødstripete strikkevest. Jeg var solgt.
Da mammas barn ble større, ble det mer fart i platesamlingen hennes. Jim Reeves, John Denver og Bee Gees (hun hadde et åpenbart crush på Barry Gibb). Senere, med Syden-turer og sololje uten faktor i veska, kom Demis Roussos og svensktoppene. Jeg kan ennå teksten til «Goodbye, My Love, Goodbye» og «Där björkarna susa».
Traumatisk konsert
Jeg selv forlot Lille Laila til fordel for Dr. Hook. «Sylvia’s Mother», «Only Sixteen» og «Carry Me, Carrie» ljomet ut av kassettspilleren på rommet mitt, som var malt i brunt og oransje. Da de kom til min fødeby Trondheim, fikk jeg mast meg til å gå på konsert sammen med storesøsteren min. Midt under showet klatret Ray Sawyer opp på en gedigen høyttaler og begynte å kle av seg. Det ble mitt første møte med en (nesten) naken mannskropp – og eneste møte med en nesten naken mann med lapp over øyet. Det tok år før jeg orket å høre Dr. Hook igjen.
Resten av ungdommen ble fylt med Nazareth, Kiss, David Bowie, The Cure, Queen og Billy Idol. Og særlig Bowie. Jeg hadde alle LP-ene – helt til den dagen jeg kom hjem til hybelen min på Nordstrand og oppdaget at noen hadde brutt seg inn. Tyven hadde stjålet alle Bowie-platene mine. Og alle neglelakkene. Ingenting annet. Den dag i dag lurer jeg på hvem dette var.
Fremtidens “Husker du”
Alt dette for å si: Musikk er generasjonsidentitet. Den setter seg i ryggmargen og følger oss hele livet. Derfor håper jeg virkelig at når jeg en dag havner på aldershjem, så får jeg høre Dr. Hook, David Bowie og kanskje litt Eurythmics – ikke bare fele og «Hildringstimen».
For dersom dagens underholdning på institusjonene er en pekepinn, ligger det an til at vi, som vokste opp med LP, kassett og MTV, vil få servert trekkspill og Erik Bye som «hygge». Jeg håper inderlig noen oppdaterer spillelistene før den tid.
Når dagens syttiåringer nynner med på «Let It Be» og «Hotel California», sier det seg selv: Fremtidens «Husker du» blir ikke med Ivar Ruste – men med Bowie, Dr. Hook og Uriah Heep på høyttalerne.
