Om ikke så mange ukene kommer de første nypotetene i butikkene. Og der står jeg – som et barn foran julaften. Hvert eneste år.
For nypoteter med smør? Altså – det er et måltid i seg selv.
Og gulrøttene! Rårevne, søte, saftige – nesten som dessert.
Og nykålen, med sine løse blader og lysegrønne farge. Nykål med smør? Igjen: Et helt måltid.
Jeg gleder meg. Hvert år.
Og hvert år blir jeg like dundrende skuffa.
Smaken som forsvant
Nypotetene ser riktige ut. De har riktig farge. Riktig konsistens.
Så koker man opp potetene, og venter på at duften av nykokte poteter skal fylle rommet, slik den gjorde i hin hårde dager. Det gjør den ikke. Det lukter like mye som kokt vann.
Og smaken? Den er borte.
Ikke litt svakere. Ikke “litt annerledes”.
Den er rett og slett fraværende. Som om den forsvant et sted mellom jordet og butikkhylla.
Fra jord til logistikk
Det er ikke vanskelig å forstå hva som har skjedd.
Landbruket er effektivisert. Avlingene skal opp – raskt. Varene skal ut – raskt. Jorda skal brukes igjen – raskt.
Alt går fortere. Bortsett fra smaken.
Den trenger tid, og det er ingen vei utenom det.
Og den tiden får ikke potetene lenger.
Gulrøttene fra barndommen
Jeg husker gulrøttene fra onkelen min sin åker. Vi dro dem rett opp av jorda, børsta dem på bukselåret og knasket i vei.
Søte, saftige og perfekte på sin egen litt krokete måte. Det var vel ingen som brydde seg om at gulrøttene var krokete og hadde rare vinkler, så lenge de smakte himmelsk.
Noen somre tror jeg faktisk den gylne fargen min skyldtes mer gulrøtter enn sol.
Jeg kunne ikke få nok.
Perfekte – og smakløse
I dag er gulrøttene perfekte. Rette, glatte og designet for å passe inn i emballasjen.
De knekker akkurat slik de skal. De er saftige. De ser fantastiske ut.
Men smaken? Det er en ørliten forskjell fra vannet i springen.
Jeg prøvde selv
Jeg har til og med prøvd å dyrke poteter selv. Lovlydig kjøpt settepoteter, luftet jord og gitt dem de aller beste vilkår. Skjønt poteter vokser i nær sagt hva som helst. En takknemlig grønnsak som gir så mye glede og sunnhet.
Men når selv settepotetene mangler smak, blir det litt som å prøve å lage god kaffe av lunkent vann. Det erfarte jeg da jeg spent kokte de første potetene fra egen avling.
Det blir ikke bedre enn utgangspunktet.
Det kalde landet med den gode smaken
Det ironiske er at vi egentlig har alle forutsetninger.
Norge – kaldt klima og lang veksttid gir perfekte vilkår for smak. Det var derfor det smakte så godt før effektiviseringen av landbruket.
Potetene fikk tid der nede i mørket. Gulrøttene fikk modne seg søte og delikate i den fasongen de selv ønsket.
Jordbærene fra farmors åker smakte bedre enn godteri. Vi spiste til vi fikk vondt i magen – og fikk småkjeft og sånn “hva var det jeg sa” av de voksne. Men vi angret ikke nok til at vi klarte å la være dagen etter heller.
Nå? Litt bingo
Noen ganger treffer jeg på en kurv jordbær som faktisk smaker litt, og lykken er stor og ekte. Det er utrolig hvor mye av våre gode minner som sitter festet til smaksløkene våre. Én god jordbær sender meg rett til farmors åker og 50 år tilbake i tid.
En potet som minner om noe gir meg håp om at alt ikke er tapt.
Men det er sjeldent. Jeg tror sjansene er større for full på på bingobrettet.
Og potetene tåler ikke livet
Og så var det holdbarheten, da. Før hadde man potetkjeller. Poteter som holdt gjennom vinteren. Jeg husker så godt farmors potetbinge. Det var full på høsten, og krympet stadig utover vinteren. På våren lå det noen skrukkete eksemplarer igjen, og disse var farmor spesielt glad for, for de skulle bli settepoteter som skulle sørge for en ny, full binge neste vinter.
Nå?
De blir grønne på vei hjem fra butikken. Og grønne poteter skal man ikke spise, vet vi.
I mangel på potetbinger må vi oppbevare poteter i kjøleskapet, eller i et mørkt, kjølig skapt. Helst innpakket i mørk emballasje. Er du heldig, er de brukbare i tre dager.
Å oppbevare poteter i dag føles mer som et eksperiment enn en selvfølge.
Smør og saus redder det som reddes kan
Så sitter vi der, med et par kokte poteter på tallerkenen. Og hva gjør vi?
Vi dynker dem i smør eller saus.
Ikke fordi det er luksus, men fordi det er nødvendig for at måltidet skal smake noe som helst.
For ærlig talt:
Det er stort sett bare konsistensen som er igjen.
Dyrere – og dårligere
Og så var det prisen, da. For det er jo ikke slik at vi får mindre smak fordi det har blitt billigere.
Tvert imot.
Prisene på norske grønnsaker har steget jevnt og trutt. Vi betaler mer enn før – ofte betydelig mer.
For hva da, egentlig?
Ikke bedre smak og ikke bedre holdbarhet. Bare penere fasade og høyere tempo.
Kjære landbruk:
Vi skjønner at dere må tjene penger.
Vi skjønner at verden har blitt mer effektiv.
Men kan vi få smaken tilbake?
Bare litt?
