Strømsgodsets hjemmebane – Marienlyst Stadion – er kjent over hele landet, fra kyst til kyst. Dog vet ikke alle den turbulente historien som førte klubben hit. Foto: Cashewnøtt

Fra “Gamle Grus” til “Gamle Gress”: En ekte kjærlighetshistorie

Tekst: Bendik Berntsen

“Gamle gress – kjent over landetfra kyst, til kystIngen slår Godset – på Marienlysther er vi best, her er vi bestPå Gamle Gress”

Historien starter 10. februar 1907.

80 kroner – i overkant av 6000 i dagens kurs – ble bevilget til den splitter ferske idrettsforeningen. Foreningen som i første omgang skulle samle idrettsinteresserte i Gulskogen. I solens optimisme var det fotballen befolkningen befolket seg rundt, med “Banen” som sentrumet av det hele. Hakon Hagen ble foreningens første formann og skal ha designet logoen.

Logoen til det som fikk navnet: Strømsgodset Idrettsforening.

“Gamle Grus”

Et drøyt tiår senere, den 27. februar 1919, skjer den første store begivenheten i SIFs historie. En banekomité hadde i lengre tid arbeidet for å få barna “bort fra gaten”. Forslaget om en ny, moderne og egen idrettsplass ble enstemmig vedtatt, og sognestyret bevilget hele 15 468 kroner til arbeidet. Og med dét var kapittelet om “Gamle Grus” offisielt åpnet. Et kapittel som skulle vare helt fram til 1950.

Spillet til Strømsgodset økte i takt med den nye og imponerende banen. I 1922 slo de kretsens beste lag, Mjøndalen, ikke én, men to ganger. Om ikke det var nok, omtalte sportsavisen Idrettsliv det fremtredende laget som tilhørende til landets toppnivå. En omtale som skulle vise seg å stemme.

1938 ble nemlig året da Godset rykket opp til den prestisjefulle Norgesserien. Ligaen var det øverste nivået i fotball-Norge og var oppdelt i åtte regioner med én eller to avdelinger i hver. Vinnerne møttes i et cupspill for den gjeve pokalen. Men i 1940 stod det større ting på spill enn fotballen.

Etter den siste verdenskrigen var de marineblås resultater det som i beste fall kan kalles brukbare. Kapittelet om “Gamle Grus” ble så lukket i 1950, da innledningen til en bedre tidsepoke skulle skrives på det nye idrettsanlegget på Gulskogen. På baneinnvielsen 2. juli overhørte 3600 interesserte en optimistisk formann i den kommunale idrettskomitéen, Th. Lund Kristensen. Siden opprykket i 1938 hadde han ventet på dette øyeblikket. Øyeblikket til å si:

– Vi har grunn til å glede oss.

Trappetrollet som skulle oppover

Gulskogen: Den flate gressmatta der alt gikk opp og ned, eller mer presist: ned og opp. Foto: NasjonalbiblioteketNorgesserien hadde blitt til Hovedserien i 1948. Den landsomfattende ligaen var slutten på regionene, og bestod nå kun av to avdelinger. Drømmen om den nye toppserien måtte imidlertid vente for SIF. Laget fikk en opptur i 1952, da de rykket opp til den lokale 1. divisjon. Men etter nedrykk i både 1954, ’59 og ’61 befant Strømsgodset seg til slutt i stusselige 4. divisjon.

Men så …

… skjedde det noe magisk, i den reneste definisjonen av ordet. Trappetrollet som hadde gjort det et trappetroll gjør – falle nedover – tok en helomvending.

I 4. divisjon skulle en gullgenerasjon ta saken i egne hender. Steinar Pettersen – som senere ble klubbens toppscorer gjennom tidene med hele 220 mål – og hans klassekamerater fra Rødskog skole, Tor Alsaker-Nøstdahl og Inge Thun, tok styring over skuta som skulle seile forbi alt og alle.

Reisen startet med en ubeseiret sesong i 1963, før kursen gikk videre forbi 3. divisjon i ’65. Det betød at det nyopprykkede laget skulle spille om opprykket til den nye 1. divisjonen i ’66. Jeg gjentar, som nyopprykkede. I divisjonen som var den “ekte” starten på dagens Eliteserie, med bare én liga.

Sesongen skulle stå i fet skrift i historiebøkene.

11-3 mot LSK. 7-1 mot Snøgg. Ti av målene scoret av selveste Steinar Pettersen. Mye tydet på at det skulle bli et godt nytt år for Fritz Hansens og Einar Larsens lovende mannskap. Likevel skulle det nok en gang avgjøres i siste runde.

Oppimot 3000 tilreisende var tilstede og skulle vitne det historiske opprykket, da Raufoss gjestet Gulskogen Idrettspark i siste serierunde. Optimismen raknet imidlertid da kampen var halvspilt og gjestene fortjent ledet 0-1. Hjemmelaget trengte nå sårt to mål. Og hvem andre enn Steinar Pettersen skulle ha pennen i baklomma da han lusket ut på det grønne gresset etter pausens peptalk. I løpet av en drøy halvtime hadde legenden skåret de to målene og med dét skrevet historie. Historien som var tidenes første opprykk til dagens Eliteserie.

Nye “Gamle Gress”

Den første sesongen i 1. divisjon ble innledet med en haug av meninger om hvor klubben skulle spille sine hjemmekamper. Skulle alle meningene blitt med her hadde dette blitt en bok, men det hele kan kokes ned til hvorvidt de skulle fortsette på Gulskogen, der resultatene hadde vært så overraskende gode, eller om kapittelet på toppnivå skulle starte historien om et nytt fort. Det ville isåfall være Marienlyst Stadion.

Mjøndalen hadde allerede benyttet seg av “et av landets beste gressbaner” da de hadde kommet lengre enn 3. runde i cupen. Og med en kapasitet på 7000–8000 ville inntektene øke i takt med SIFs gode prestasjoner. Dessuten kunne det henvises til andre klubber (Sarpsborg og Lyn) som hadde lyktes med å bytte beite.

Argumentene gjorde til slutt at Godset startet sesongen i 1. divisjon på Marienlyst Stadion. Kanskje var gresset grønnere på den andre siden? I den første runden ble i hvert fall den betraktelige mer berømte motstanderen, Skeid, feid av den nye banen, attpåtil med en overbevisende 3-1-seier. 

Steinar Pettersen noterte seg selvsagt på scoringslisten mot Skeid i den første kampen på Marienlyst Stadion (her på straffespark). Etter enda et mål fikk han en til å lure på om det er den gang da eller hver gang når han scoret. 6478 betalende samt Strømsgodsets musikkorps satte rammene rundt det som ble starten på noe stort. Foto: Nasjonalbiblioteket

Året 1967 ble rundet av med å holde seg i ligaen på målforskjell. Resultatene skulle dog bedre seg i årene som kom, og interessen rundt klubben steg ytterligere. I ’69 ble publikumsrekorden satt, da storheten fra Trondheim, Rosenborg, kom på besøk. Hele 16.687 mennesker var på plass til den kjedelige 0-0-kampen.

Etter fire sesonger på toppnivå hadde Godset fortsatt sin imponerende klatring. Og det hele kulminerte på toppen av norsk fotball i 1970, da Strømsgodset vant 1. divisjon for aller første gang. Det var for øvrig også det andre strake året de gikk hele veien på Ullevaal, noe som gjorde at de stolt kunne ta med seg “the Double” hjem til Marienlyst Stadion ved sesongslutt. I 1973 kom den tredje NM-pokalen til troféskapet.

Etter dette gikk det opp og ned i ligasystemet. Den kanskje største begivenheten var da det gamle gresset ble byttet ut i 1996, etter å ha ligget urørt i hele 67 år.

Nesten 30 år, enda et ligagull i 2013, to NM-pokaler i 1991 og 2010 samt en Martin Ødegaard senere, ligger Strømsgodset på en solid tiendeplass på maratontabellen. Klubben er nå kjent og fryktet utover landets grenser.

“Europacup, elitespill, semifinalerknallharde oppgjør mot sterke rivalerhistorie og tradisjonMarienlyst Stadion”

Nå videreskrives historien på “Gamle Gress” i den 28. strake sesongen i Eliteserien.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *