I mer enn hundre år var Marienlyst hjem og landsted for noen av Drammens rikeste familier. Det het både Weyersfryd og Tøndersfryd, før en forelsket grosserer ga stedet navn etter kona Marie. Lørdag inviteres drammenserne igjen inn på det gamle tunet – når Drammens Museum feirer starten på en ny epoke.
Det er lett å tenke at de gamle, hvite bygningene på Marienlyst alltid har vært museum.
Det har de slett ikke.
Her har mennesker bodd, arbeidet, holdt selskaper og drevet gård. Her har det vært handelsgartneri med frukttrær og vinranker. I en periode ble deler av bygningene delt opp i leiligheter.
Og lenge før Marienlyst stadion, Drammensbadet og resten av byen vokste fram rundt gården, kunne velstående drammenserne forlate byen og reise på landet til Marienlyst.
Lørdag 12. september blir det ekstra liv på det gamle tunet. Drammens Museum inviterer hele byen til åpent hus og kakefest når museet lanserer det de kaller Drammens Museum 3.0.
Det er kanskje en passende anledning til å gå enda lenger tilbake.
For historien på Marienlyst startet lenge før museum 1.0.
Før Marienlyst het Marienlyst
På midten av 1700-tallet kjøpte den velstående kjøpmannsenken Else Angell opp eiendommer og byløkker i området.
Men det var havnefogd og krigsråd Hans Thomas Weyer som skapte mye av lystgårdsanlegget vi kjenner i dag. På 1770-tallet lot han oppføre den herskapelige gården.
Og stedet fikk navn etter mannen selv: Weyersfryd.
Weyer tilhørte det øverste sjiktet i Drammen. I tillegg til lystgården eide han bygård på Strømsø og gård på Danvik.
På Marienlyst – eller Weyersfryd – kunne byens velstående trekke seg bort fra den travle byen. Men en lystgård var ikke bare et sommerhus. Jorda ga høy og beite til husdyr, og gården kunne produsere mat til husholdningen.
Den gamle hovedbygningen på Marienlyst er fremdeles der.
Det betyr at når vi går inn i huset i dag, går vi inn i rom mennesker brukte for rundt 250 år siden.
Tøndersfryd og opplysningstid
I 1795 ble eiendommen solgt til Hans Henrich Tønder.
Og hvorfor beholde navnet Weyersfryd når den nye eieren het Tønder?
Dermed ble Weyersfryd til Tøndersfryd.
Tønder var ugift, velstående og svært belest. Han behersket flere språk og hadde bøker av blant andre Voltaire, Rousseau og Diderot i biblioteket.
Under Tønder ble lystgården brukt som helårsbolig, og perioden regnes som en storhetstid for stedet.
Man kan bare forestille seg selskapslivet innenfor de hvite veggene mens Drammen fremdeles lå et stykke unna.
Så kom Marie
Neste navneskifte skulle bli det siste.
Omkring 1808–1809 kjøpte grosserer Hans Malling eiendommen. Han var kjøpmann, skipsreder og trelasthandler og tilhørte det økonomiske toppsjiktet i Drammen i byens store handelsperiode rundt 1800.
Men Malling oppkalte ikke gården etter seg selv. Han oppkalte den etter kona Elisabeth Marie Tidemand: Marienlyst.
Mer enn 200 år senere lever navnet hennes videre. Ikke bare på gården, men i et helt område av Drammen.
Malling-familien beholdt Marienlyst fram til 1843.
Fersken på Marienlyst
Da skjedde det noe.
Lystgården til Drammens overklasse fikk en helt annen funksjon.
Jørgen Knudsen, kjent som «Knudsen på Enga», kjøpte Marienlyst og etablerte handelsgartneri og planteskole sammen med kona Anne Margrethe.
Og her ble det dyrket langt mer enn poteter og gulrøtter.
Kilder fra perioden forteller om blant annet epler, pærer, roser, grønnsaker og asparges – og om aprikos- og ferskentrær og vinranker.
På folkemunne ble stedet nå gjerne kalt Enga. Hos Knudsen på Enga kunne drammenserne kjøpe både engelske aprikos- og ferskentrær og vinranker, i tillegg til eple- og pæretrær, bærbusker, roser, asparges, reddiker, karve og salat.
Den gamle lystgården var blitt arbeidsplass.
De siste som kalte Marienlyst hjemme
I 1873 kjøpte tekstilfabrikant Jørgen Jacob Fuglesang Marienlyst.
Fuglesang-familien ble den siste familien som hadde dette som sitt private hjem og landsted.
Her ble det igjen drevet jordbruk og holdt dyr. Familien disponerte selv deler av anlegget, mens østfløyen ble delt opp i leiligheter og leid ut.
Og fortsatt rundt år 1900 kunne familien reise til Marienlyst på sommeren, for byen hadde ennå ikke slukt gården.
Gamle fotografier viser Marienlyst omgitt av store trær og åpne områder. Der det i dag er tett by, lå jordene rundt den gamle gården.
I 1910 var den private historien slutt.
Den siste private eieren, Helenius Fuglesang, solgte Marienlyst til Drammen kommune. Og dermed kunne en helt annen historie begynne.
En mann ville bevare Drammens historie
To år tidligere, i 1908, hadde historikeren og skolemannen Tord Pedersen vært den drivende kraften bak etableringen av Drammens Museumsforening.
Pedersen var mannen som mente at Drammen måtte samle og bevare sin egen historie.
Det begynte beskjedent.
Museet hadde en provisorisk utstilling på Drammens Børs. Men i forbindelse med byens 100-årsjubileum i 1911 fikk museumsforeningen bruke Marienlyst.
Dermed flyttet historien inn i et hus som allerede var fullt av historie.
Etter hvert ble rommene fylt med gamle skap, kister, møbler, kunst, husgeråd og andre gjenstander drammenserne hadde tatt vare på og gitt til museet.
Fotograf Narve Skarpmoen besøkte Marienlyst en gang i perioden 1910–1925.
Bildene hans er et lite vindu inn i det tidlige museet. Vi ser gamle stueinteriører. Rosemalte skap og kister står tett. Gamle kjøretøyer er stilt opp på gårdsplassen.
Og på ett av fotografiene er tunet nesten ikke til å kjenne igjen – det er fullt av mennesker. Hundrevis av pyntede kvinner og menn står tett mellom de hvite bygningene. Flosshatter, bowlerhatter, praktfulle damehatter og paraplyer fyller bildet.
Nasjonalbiblioteket forteller ikke hvilken begivenhet Skarpmoen fotograferte.
Men bildet forteller noe annet: Drammenserne fant veien til Marienlyst allerede den gangen.
Museet vokste ut av huset
Og de fortsatte å komme – samtidig som samlingene vokste.
I en avisartikkel fra 3. november 1945 slo avisen Fremtiden fast: «Drammens Museum må utvides.»
Da hadde museet eksistert i 37 år og satt på rundt 30.000 katalognumre.
Problemet var ikke lenger å finne ting å ta vare på. Problemet var å finne plass til dem.
Den store Arbobygningen var da allerede kommet til. Den ble reist i 1928–1930, tegnet spesielt som museumsbygning av arkitekt Christian Fredrik Arbo.
Gjennom årene skulle Drammens Museum vokse videre – med blant annet Austad gård, Gulskogen gård, friluftsmuseet på Bragernesåsen og Lychepaviljongen.
I 1996 ble virksomheten samlet i én stiftelse. Museet kaller det 2.0.
Nå kommer 3.0
Lørdag skrives neste kapittel: Drammens Museum lanserer 3.0, med en ambisjon som på mange måter peker både framover og bakover.
Flere av museets bygninger skal åpnes. Det skal bli aktivitet på flere arenaer gjennom året. Gamle hus skal holdes levende, tradisjonshåndverk skal videreføres og kunst, samlinger, parker og hager skal bli lettere tilgjengelige.
Marienlyst gård er allerede gjenåpnet for publikum. Austad gård skal utvikles som kulturelt møtested, kunstsamlingen i Lychepaviljongen skal få ny presentasjon, og Gulskogen gård skal utvikles videre.
Fra 2027 overtar Drammens Museum også drift og forvaltning av Berger museum og historien om tekstilindustrien der.
Museets egne ord om 3.0 er kanskje også en ganske god beskrivelse av hele historien:
«Vi står på skuldrene til dem som kom før oss.»
Det gjør de bokstavelig talt på Marienlyst.
Under føttene ligger jordene til Weyer, Tønder, Malling, Knudsen og Fuglesang.
Bak de hvite veggene finnes spor etter menneskene som kalte stedet hjem lenge før noen tenkte tanken på et museum.
Og lørdag fylles det gamle tunet igjen. Denne gangen blir det taler, musikk, alkoholfrie bobler – og kake.
Drammens Museum inviterer til åpent hus og kakefest lørdag 12. september fra klokken 12 til 14. Det er gratis inngang hele dagen.
