Tekst: Awat Sarzali
Jeg skrur på Spotify. Tonene fra Inger Hannisdals musikk fyller rommet. Hårene reiser seg på armene. Gåsehuden kryper langs ryggraden. Nostalgien renner ut fra hjertet.
Hvert stryk på fela tar meg tilbake til mine kurdiske og arabiske røtter. Til et hjemland jeg knapt kan huske, men som lever i tåkete drømmer.
Jeg beveger meg til terrassen. Armene er utstrakt. Sola kysser ansiktet mitt. Vinden leker med den silkemyke morgenkåpen. Ariela, min sjenerte og skjønne katt, hopper frem. Hennes lange, elegante hale sveiper i takt med musikken. Hun gjenkjenner melodien.
Sammen danser vi til tonene fra Ingers album North South East West. Det viser seg at Ariela også bærer Midtøsten i sitt hjerte.
Ingers fele
Inger Hannisdal har hatt fela som sin trofaste følgesvenn siden hun var ei lita jente. Hun har vandret veier få andre våger å gå. Gjennom et musikalsk landskap der de fleste bare ser en uklar horisont. Fra Libanons pulserende, inderlige toner til de dype, gjenkjennelige røttene av norsk felemusikk.
Nå er Hannisdal klar til å spille for oss drammensere på Galleri Athene. Lørdag står hun der med fela i hånden og musikken i hjertet.
Det som gjør Ingers musikk så unik, er hennes bruk av kvarttoner og mikrotonalitet. Tenk på det som å male med flere nyanser enn vanlig, der hun legger til toner mellom de kjente.
Disse ekstra “fargene” gir musikken en helt ny dybde og rikdom. Selv om de kan virke uvante ved første lytt, blir de raskt forståelige. Det er som å lære et nytt språk. Hun beskriver hvordan denne tilnærmingen kan være uvant for mange når de hører det for første gang.
– Det som er virkelig gøy, særlig på konsert, er hvor raskt folk venner seg til det. De første tonene kan virke fremmede, men før konserten er over, har publikum lært seg å forstå dette språket, sier Inger Hannisdal.
Et hjem i musikken
– Jeg vokste opp i Oslo, omgitt av klassisk musikk. Men det var i Libanon, midt blant fremmede toner, at jeg virkelig forsto kraften i norsk felemusikk. Den er blitt en del av meg, like mye som de arabiske tonene, forteller hun.
Denne blandingen av arabiske og norske musikktradisjoner skaper en uventet, men vakker harmoni. Ingers musikk blir derfor en reise, ikke bare for henne selv, men for alle som lytter. Hver konsert er en invitasjon til å utforske et musikalsk landskap der kulturelle grenser viskes ut. Der musikken blir et universelt språk som alle kan forstå.
Som skribent med røtter fra Midtøsten, har norsk kultur og samfunn ofte føltes som et landskap jeg navigerer som en fremmed venn. Alltid på vakt. Usikker på om min annerledeshet vil støte eller berike øyeblikket jeg befinner meg i.
Kanskje er det derfor Ingers musikk treffer meg så dypt. Den har den sjeldne evnen til å forene det fremmede med det kjente.
Når jeg hører hennes musikk, føler jeg meg hjemme. Den omfavner meg med en gjestfrihet som er varm og innbydende. Ingers musikk er en fascinerende blanding av norsk felemusikktradisjon og arabiske musikalske tradisjoner. Det skaper en klang som både er dypt forankret i kulturarv og samtidig slående original.
– Jeg har alltid vært fascinert av hvordan musikk kan skape et hjem. Uansett hvor jeg er, gir fela meg en følelse av tilhørighet når jeg spiller sammen med andre musikere.
Når musikk gir troen tilbake
For Inger har det også vært utfordringer. Hun har kjent på meningsløsheten i å spille musikk når verden brenner. Når hun ser på det som skjer i Gaza og Palestina, kan det føles tungt å holde på med kunst. Hun skylder mye til sine palestinske og libanesiske kollegaer, som har delt sin musikk og kultur med henne.
Men Inger holder fast ved troen på at musikk kan være en form for aktivisme. At det kan åpne hjertene våre og få oss til å forstå hverandre bedre.
– Noen ganger føles det meningsløst å spille musikk når verden er så full av smerte. Men jeg tror musikk åpner horisontene våre og hjertene våre og hjelper oss til å forstå hverandre.
En bro mellom kulturer
Inger er ikke en tradisjonsbærer i vanlig forstand. Nettopp det gir henne en unik klang. Hennes musikk er en fusjon av alt hun har lært, fra arabisk musikk til norsk felemusikk. I de valgte tradisjonene finner hun friheten til å skape noe nytt.
– Jeg skylder alt til den musikken jeg lærte i Libanon. Arabisk musikk er ekstremt viktig for den musikken jeg lager. Musikken jeg lager er et resultat av alle typer musikalske tradisjoner, sier Hannisdal.
Hun snakker om musikkens evne til å bringe folk sammen. Musikk er ikke abstrakt, mener hun. Den er skapt av mennesker. Skapt i fellesskap. Musikken holder vår historie levende. Den gir oss en plass i verden, en forbindelse til hverandre, uavhengig av bakgrunn.
– Musikk er ikke bare toner. Det er liv. Det er historier som knytter oss sammen.
Hennes musikk er mer enn bare en sammensmelting av arabisk og norsk felemusikktradisjon. Den er et hjem for de som har mistet sitt. For de som bærer med seg flyktige drømmer om et hjemland som er blitt bombet og brent.
For oss som lengter etter tilknytning til et sted som ikke lenger finnes, er Ingers musikk som en invitasjon til å komme hjem til arabiske røtter og den inviterer oss inn til norske. Musikken forener det vi har mistet med det vi fortsatt har. Den gir oss en følelse av tilhørighet – selv når vi er langt borte fra alt vi en gang kjente.
Invitasjon til oss alle
Ingers konsert i Drammen lørdag blir ikke bare en kveld med musikk, men en oppdagelsesreise. En musikalsk ferd som er både meningsfylt og dypt humanitær.
Hun har funnet sin vei. Tilbake til norsk felemusikk, men også inn til sitt eget, unike lydlandskap. Der fargerike toner venter på å bli sluppet fri.
Når Inger løfter fela og buen stryker over strengene, er det ikke bare lyder som fyller rommet. Det er minner, drømmer og lengsler som får vinger. Hun spiller ikke bare musikk. Hun spiller livet selv. Og vi som får være med på denne reisen, kjenner at vi også finner noe.
Noe vi ikke visste vi hadde mistet. Eller kanskje aldri helt fant.
Før nå.
