Tekst: Elisabeth Helgeland Wold
For 34 år siden gikk det siste kullet ut gjennom porten på Fjellheim skole for siste gang.
I forkant av nedleggelsen var det ganske ville tilstander og kraftige protester. Høyre og Fremskrittspartiet ville legge ned skolen for å selge bygningene. Politikere var uenige med eget parti, og noen sluttet i protest. Økonomisk skulle det heller ikke bli så lukrativt som de trodde. Det var vanskelig å selge den gamle skolebygningen.
Fra 1914 til 1990 gikk flere tusen barn på Fjellheim. Vi hadde våre fem år, fra 1977 til 1982, med start i femte og slutt i niende. Fjellheim hadde opprinnelig vært barneskole – eller folkeskole, som det het.
Fra Bragernes til Fjellheim
Drammen kommune vedtok i 1910 å anlegge to nye skoler. Etter en arkitektkonkurranse ble prosjekteringsoppdraget i mars 1911 gitt til arkitektene Andreas Bjercke (1883–1967) og Arnstein Arneberg (1882-1961).
Etter hvert delte de to arbeidet mellom seg. Bjercke ble ansvarlig for Fjellheim skole og Arneberg for Brandengen.
Skolene sto ferdig i 1914.
Men tilbake til 1977 og fra 4C på Bragernes til 5C på Fjellheim.
Vi hadde gått på gamle Bragernes, som var Skolen som forsvant.
Så var vi klare for Fjellheim – enda vi bare gikk i femte. Gamle Bragernes ble lagt ned i 1977. Den skulle rives for å gi plass til det nye sykehuset. Så istedenfor å starte på Fjellheim i sjuende, måtte vi starte der to år før.
Inntil da hadde Fjellheim vært ungdomsskole med elever fra sjuende- til niende klasse, som var ungdomstrinnene den gangen. Tiende klasse fantes også. Jeg mener å huske at Fjellheim og Børresen vekslet på med å tilby et tiende trinn, som var for dem som “trengte” et år til før videre utdanning.
Helt i begynnelsen hadde Fjellheim vært folkeskole med elever fra første- til sjuende klasse. I Fjellheims spede begynnelse i 1914, var det ikke noe som het ungdomsskole.
Men så skulle altså femte- og sjetteklassene fra barneskolen starte på samme skole som ungdomsskoleelevene. Aller helst ville vi ha gått på Bragernes i to år til.
Jeg husker vi syntes det var litt skummelt å gå på en skole med så store elever. Noen av guttene i tiende så nesten voksne ut. Flere av dem hadde bart.
Men de var ganske greie og snille mot oss yngste. Vi ble på en måte maskotene på Fjellheim.
Gymsal med skolefest
Vi hadde to gymsaler; en gammel fra den gangen skolen var ny i 1914 og en nyere fra 1966. Sistnevnte hadde scene og store garderober. Mange av oss hadde også tilhold i denne gymsalen på kveldstid. Noen gikk på judo og på basketball.
Gymsalen ble et par ganger i året brukt til skolefest. Da kom horder av ungdom fra alle bydeler til Fjellheim for å danse etter diskomusikk og drikke cola. Den kjekkeste gutten gikk på Strømsø, og han fikk danse med hvem han ville.
De besøkende syklet eller tok bussen over brua og til Brakerøyas store trekkplaster disse kveldene – gymsalen på Fjellheim skole.
Etter Barbara Streisands “Woman in love,” måtte jeg alltid trøste min venninne. Hun hadde konstant kjærlighetssorg. Årsaken til hennes tårer gikk også på Strømsø. Og hver eneste gang de traff hverandre, endte det med gråt og drama.
Så da ble jo ikke stemningen på skolefesten bedre med Frankie Millers “Darlin'”. Heldigvis ble kvelden reddet av “Ring my Bell”, og så var tiden også inne til å dra hjem.
Kreativ lærer og kul tannlege
Mange herlige og fargerike lærere fantes på Fjellheim. Noen var rare, noen kule, noen strenge og noen var snille. Det var likevel et par voksne som skilte seg ut veldig positivt og som absolutt alle elsket. Det var tannlege Brudevoll og det var lærer Arnesen. Begge hadde utpreget pedagogisk sans, bra humor og svært engasjert i jobben sin.
Vi hadde tidligere vært livredde for skoletannlegen, men på Fjellheim var årlig kontroll hos tannlege Brudevoll – om ikke kjempegøy – så i alle fall bortimot. Han kurerte tannlegeskrekk og forbedret tannhelsen til hundrevis av unger i Drammen.
Også lærer Arnesen fortjener solid honnør. Vi hadde film og foto i valgfag, og den mest lekne og kreative av oss var Arnesen. Jeg kan fremdeles huske hvordan han lyste opp med tindrende øyne da han eller noen andre fikk ideer. Som et barn på julaften.
Og midt oppi all begeistringen og gleden, klarte han å lære oss en hel masse.
I storefri hendte det at en lærer viste seg fram med sine interesser. Det var Eriksen, som rekrutterte unge gutter til å starte med bryting. Derfor var det av og til brytekamper i skolegården – til alles elleville begeistring. I tillegg til bryting, var Eriksen en mester på piano. Da han spilte jazz i musikktimene, ble vi mektig imponert.
Storefri med besvær
Storefri kunne også inneholde andre episoder. Vi fikk høre på musikk over det heller enkle høyttaleranlegget. Og selv om lyden hørtes ut som den kom fra en gammel sveivegrammofon, var det stor stas.
Men på vinterstid, hendte det rett som det var at musikken brått ble skrudd av, og vi kunne høre rasling i høytalerene. Så en stemme: “Hallo, hallo! Du i den røde boblejakken. Ja du, ja. Legg fra deg sneen på bakken! Den ligger så mye penere på bakken, ikke sant? Det er ikke lov å kaste sneball!”
Stemmen tilhørte en førstelærer som gikk under navnet “Flåttis”. Og så på med musikken igjen.
Fra vinduet på kontoret fulgte hun med. Vi måtte oppføre oss vel i storefri, gjøre oss fortjent til få høre på musikk. Stakkaren i den røde boblejakka, som ble ferska av “Flåttis” akkurat idet han skulle kaste en snøball, måtte overgi seg med hele skolegården som vitner og pipekor.
Ikke mot snøballsynderen, men mot “Flåttis”.
Dette er bare noen av episodene fra Fjellheim sett i et femårs perspektiv. Men historiene er mange, og elevene som har gått der har alle sine minner.
Vi syntes det var trist at skolen ble nedlagt, selv om det skjedde åtte år etter at vi sluttet. Men minnene strømmer på også i dag – 42 år etter at vi gikk ut porten for siste gang.
Én kommentar
Da jeg gikk der fra 1957 til 64, var skolegården delt i to med en strek. Guttesida var til venstre og jentesida høyre. Guttene hadde sløyd og jentene håndarbeid med fru Fredheim. Overlærer het Tonning.