Fargesmeden fra Lier

Tekst og foto: Awat Sarzali

Voksne forlater barnet i seg. Det er aldri barnet som forlater dem.

Drømmende symbolikk på Galleri Athene

By Drammen har nå funnet veien til Galleri Athene. Her skal Lier kunstneren varme, drømmende bilder fylle rommet og invitere oss med på en reise inn i både undring og nostalgi i sin utstilling “I am important, I make a difference”.

Lørdag 2. november klokken 14 åpnes utstillingen med ordfører Kjell Arne Hermansen til stede. Stemningen løftes med kake, champagne og en liten konsert. Det er en hjertevarm invitasjon til å oppdage denne visjonærens verden.

Symbolikken i Andersens kunst er både dypt personlig og universell. Ballonger som svever fritt, symboliserer drømmen om å reise, å flykte, og til og med å finne sin egen “Skatteøy.” Den representerer håpet om en uavhengig vei – en frihet til å finne sitt eget sted.

– De som tør, er de som lykkes. Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det reflekterer han, inspirert av Walt Disneys ord.

Papirflyet og pariserhjulet, som ofte dukker opp i hans arbeider, blir også symboler på å følge drømmene sine og våge seg ut av det trygge og kjente. Gjennom disse symbolene skaper fargesmeden fra Lier en verden hvor vi alle kan kjenne oss igjen i lengselen etter frihet og selvstendighet.

– Innsiden av øyenlokkene mine er farget med muligheter, og alle fargene er tilgjengelige. Med lukkede øyne ser jeg absolutt best.

Med sin kunst minner Andersen oss om verdien av å tro på det umulige. Den eventyrlystne symbolisten oppfordrer oss til å lytte til vårt indre kompass. Symbolene er ikke bare bilder på et lerret; de er veivisere til det ukjente – en invitasjon til å finne vår egen vei.

Det sjelelige jeg-et

Andersens vokste opp i Lier på 1970-tallet. På landsbygda var det å skille seg ut ikke alltid enkelt. Med en dragning mot kunsten, følelsene, det indre universet og en fascinasjon for det uutforskede, følte han seg ofte annerledes enn dem rundt seg.

Å vokse opp med denne nysgjerrigheten og åpenheten i et miljø som gjerne verdsatte tilpasning over individualitet, krevde både mot og utholdenhet.

– Noe har med arv å gjøre og noe med miljø, men noe har kun med jeg-et å gjøre, reflekterer Andersen.

– Jeg var og er fortsatt trukket mot eventyret hvor det ikke er to streker under svaret, men hvor avslutningene er åpne.

Et av kunstnerens mest berømte verk – I am important, I make a difference – er et bilde som reflekterer hans egne erfaringer med å bryte ut av det provinsielle og våge å være annerledes. Det er et kunstnerisk manifest for individets verdi i møte med kollektive normer.

– Å gå ut av flokken, krever mot, men det er slik vi vokser og finner vår egen stemme, sier den eventyrlystne sjelen med en innsikt formet av en livslang reise.

Til tross for at Lier maleren ofte sto alene i sin lengsel etter det usagte og uforklarlige, turte han å følge sin egen vei. I kunsten har han funnet sitt medium – en verden hvor han kan invitere oss til å dvele, til å stille spørsmål og til å utforske eget indre landskap.

Kunst i en tid med mye støy

– Når folk sier de ikke har greie på kunst, svarer jeg alltid “ja, men det er en bra begynnelse.” Det er viktig å tørre å tolke og ville tolke, sier mesteren av symbolikk, som oppmuntrer betrakterne til å åpne sitt sinn og våge seg inn i nye tolkninger.

Symbolistens verk har ingen “to streker under svaret”. Han ønsker at besøkende skal ta seg tid til å se, føle og kanskje forlate utstillingen med en ny tanke eller et friskt inntrykk. For Andersen handler det om å gi folk en opplevelse som inspirerer dem til å tenke, snakke og dele.

Samtidig er kunstnern opptatt av å skape ro og refleksjon i en verden full av støy.

– Vi lever i en tid der tempoet og kravene bare øker, og det blir stadig vanskeligere å kjenne etter de ekte følelsene og være ærlig med seg selv, sier han og reflekterer over hvordan mange mennesker er redde for å skille seg ut.

Det å ikke bli akseptert i flokken kan i dag føles mer skremmende enn døden.

– Jeg tror vi mennesker må bli flinkere til å stoppe opp litt. Vi er kjempeheldige som får lov til å være født og leve dette livet, deler den sjelfulle maleren, som med sin kunst minner oss på å sette pris på det enkle og ekte.

Familie, trygghet og venner – disse grunnverdiene ligger til grunn for hans malerier, som en konstant refleksjon over hva det betyr å være menneske. Andersen håper vi finner tid til å sanse og dvele, til å oppleve og virkelig se – både i kunsten og i livet.

Mer like enn vi tror

Den filosofiske billedkunstneren ser kunsten som en refleksjon av menneskelivet. Han mener at vi mennesker, uavhengig av kultur, etnisitet eller religion, deler en felles kjerne som har vært uforandret gjennom tusener av år.

– Vi har alle den samme kjernen. Den reagerer på sorg, på glede og på tap. Følelsene vi kjenner i dag er ikke annerledes enn de en neandertaler følte ved tapet av et barn eller en som ikke kom tilbake fra jakt, bemerker mannen bak lerretet og som ser menneskets tidløse essens reflektert i sine verk.

Kjærlighet, sorg og glede er tidløst. Følelsene binder oss sammen som mennesker – på tvers av generasjoner og grenser. Denne universelle forbindelsen ønsker Andersen å formidle gjennom sin kunst.

Sjelens lys mot apatiens skygge

Etter intervjuet lå Andersen refleksjoner om sjel, følelser, det indre barnet og symbolikk fortsatt som et drømmeaktig skjær over meg som skribent, da jeg satte kursen hjemover. Å tilbringe tid i kunstnerens verden hadde en nesten magisk effekt; sløret mellom virkeligheten og det surrealistiske føltes tynnere. En verden der symboler taler og mennesker våger å føle, var med meg da jeg steg om bord på bussen.

Idet jeg tok plass bakerst, var det som om jeg trådte rett inn i et av hans malerier. Passasjerene rundt meg fremsto som levende skikkelser fra malernes verk, personifiseringer av moderne apati. De hadde hodene bøyd over skjermene, øretelefonene dekket ørene, og blikkene var vendt bort – akkurat som i “Living is Easy with Eyes Closed.”

Figuren i maleriet, med hodet erstattet av en pute bundet med tråd, symboliserer selvpålagt blindhet og følelsesløshet – et bilde på hvordan vi distanserer oss fra menneskene rundt oss.

En eldre dame med slitne, men vennlige øyne snublet idet hun steg på bussen og traff hodet mot billettboden. Blodet sprutet ut som hundrevis av smaragdrøde granateplekjerner, en dramatisk kontrast mot bussens stillhet.

Rundt henne satt over tretti passasjerer, urørlige, fanget i egne verdener, mens de lot blikket gli bort fra hendelsen. Det var som om hennes smerte var en fjern scene uten betydning.

“Det sjelelige mennesket er det mennesket som tør å føle på hele den emosjonelle paletten. Som er modig nok til å reagere” .

Her, i dette øyeblikket, ble billedkunstnerens ord levende. I en tid preget av lammende apati var vi kun tre som våget å reagere. Tre som spratt opp fra våre seter i forsvar for det sjelfulle, mens resten forble fanget i apatiens grep.

Kunst som vekker det menneskelige

Jeg løp fram fra baksiden. En kvinne reiste seg fra fronten. En tredje – en helsearbeider, sluttet seg til oss for å hjelpe. Vi samlet oss rundt henne, tørket forsiktig blodet fra ansiktet hennes og ga henne trøst og trygghet.

I sin sårbarhet forvandlet den eldre damen seg til et barn, med et uttrykk av uskyld og hjelpeløshet. Som om hun hadde funnet tilbake til sitt indre barn, slik kunstneren oppmuntrer til i sin utstilling.

Vi ble som de milde, lysende skikkelsene i hans maleri “The Comforting Light”. Figurer som står som varme lyktestolper i et kaldt, tomt univers – beskyttende og nærværende i en verden som ofte ser bort. En refleksjon over motsetningen mellom varme og kulde. Mellom sjel og apati. I bussens apatiske stillhet sto vi som de som våget å føle, en liten gruppe som brøt gjennom likegyldighetens grå hinne.

“Kunst skal vekke noe i oss – en reaksjon, en følelse, en refleksjon som medisin mot det apatiske,” sa beskytteren av det indre barnet.

Denne tilsynelatende hverdagslige, men dramatiske hendelsen ble et speil som viste hvor dypt symbolske små handlinger kan være. Den minnet meg på sjelens verdi i en verden der vi ofte overser hverandre. Hvordan ekte kunst, som det sjelelige mennesket, utfordrer oss til å bryte ut av apati og strekke ut en hånd når det virkelig gjelder.