I løpet av årenes gang har jeg lagt ting i flytteesker og gamle kofferter og, tja, ethvert hulrom som så ut som et smart sted å oppbevare noe til senere.
Senere har tydeligvis vart i 29 år.
Av og til må man gå gjennom det man har samlet på i løpet av alle disse årene med barn, kjæledyr og husmoraspirasjoner.
System i første eske
Første eske: System. Oversikt. Små bokser. Jeg følte meg nesten som et menneske med kontroll over eget liv.
Så åpnet jeg eske nummer to.
Og det var da det begynte.
Teknologisk arkeologi
Ladere til pc-er vi ikke eier lenger.
En stor boks med 3,5-tommers disketter, sirlig merket med prosjekter jeg en gang syntes var viktige.
En spindel med CD-er med bilder fra det første digitale kameraet. Spørsmålet nå er ikke hva de antikvariske lagringsenhetene inneholder, men om jeg har én eneste enhet igjen i huset som kan lese dem.
Telefoner som for lengst er blitt historiske gjenstander.
En kolbe som kanskje tilhører en kaffetrakter vi ga bort i 2014, men som vi åpenbart følte ansvar for å bevare forbindelsen til.
Tre krumkakeruller.
Rustne sandkakeformer.
Kasseroller uten hanker.
Kasserollelokk uten kasseroller.
Bare sånn i tilfelle jeg finner en kasserolle som mangler lokk og som matcher lokket. Har jeg noensinne lett etter det? Nei.
Bare i tilfelle
Hva er det i oss som tenker:
«Denne kan bli kjekk å ha.»
Kjekk til hva?
Et teknologimuseum i kjelleren?
Prosjektenes gravplass
Og så var det bruktfunnene. De optimistiske kjøpene. Ting som en gang representerte prosjekt. Å, alle prosjektene.
En kurv.
En liten hylle.
En lampefot med potensial. Så jeg ikke noen fine heklede skjermer jeg kunne lage?
Den skal bare få litt kjærlighet først. Litt maling og sånn.
Det ble årtier med stillhet.
Syltepressens revansj
Og så – kronen på verket – syltepressen.
Den ene gangen jeg skulle lage julesylte. Tradisjon! Husmorpoeng! Egen kraft!
Resultatet ble en grå masse som luktet svakt nederlag og kraftig svinefett.
Men syltepressen beholdt jeg.
For man vet jo aldri. Kanskje den kan bli en slags dekorasjon i hagen? En dag ser jeg en reel om DIY der de bruker nettopp en syltepresse til noe genialt. Hvor teit er ikke jeg om jeg kaster den – og så, plutselig, trenger en syltepresse?
Den enslige krykken
Så er det krykken. Den ene. Fra da et av barna hadde vondt i beinet. Jeg aner ikke hvor den andre er.
«Barnet» er over 30.
Kanskje jeg har tatt vare på den i tilfelle et barnebarn trenger den?
Men de trenger vel helst to.
Hun som skulle
Det er noe rørende over det.
Disse tingene er ikke bare rot. De er håp. Det var glede da jeg fant noe jeg kunne lage et prosjekt av.
Planer.
Faser.
Versjoner av meg selv.
Små kapsler av hun som skulle.
Mer husmor.
Mer systematisk.
Mer DIY.
Pinterest fra den gangen det kun eksisterte i mitt eget hode.
Men kanskje …
Det mest irriterende er ikke at tingene ligger der.
Det er at jeg fortsatt, 29 år senere, tar opp en ledning og tenker:
«Men kanskje …»
Nei.
Nei, Bente.
Det er ikke kanskje.
Det er kabel til en Nokia fra før smarttelefonens tidsregning.
Og denne gangen ble det ikke lagt tilbake.
Det ble fire hengerlass til avfallsstasjonen.
Og jeg kjørte hjem litt lettere.
