Jeg har vært redaktør i tre byer: Drammen, Tønsberg og Moss. Alle tre er kystbyer med lange historier, men identiteten deres kunne knapt vært mer forskjellig. Det er fascinerende å se hvordan byer former seg selv – og hvordan de blir oppfattet av både egne innbyggere og utenforstående.
Kronikk: Bente Wemundstad
Tønsberg er Norges eldste by, en by med roligere tempo, gamle penger og en verdighet man nødig forstyrrer med impulsiv innovasjon. Det er en by som lever godt på sin fortid og som dyrker stabilitet. Moss har sin identitetskrise etter at Petterson ble lagt ned. En vakker by – om du tar deg tid til mer enn å kjøre fra fergeleie til E6. Men fortsatt på leting etter hva den skal være nå når den ikke er en industriby mer.
Mitt møte med Drammen
Drammen, derimot, er ung og utålmodig etter en solid oppussing. Noen hevder den fortsatt strever med å finne sin egen identitet – at den ikke er mer enn en mellomstasjon før Oslo. Andre spør: Tar vi egentlig nok vare på historien vår? Og det viktigste spørsmålet: Hva er egentlig en drammenser?
Jeg er opprinnelig fra Trondheim. Jeg så Drammen første gang i 1984, og flyttet til området i 1986. Det var litt av en kulturkræsj! Fra den vakre trønderhovedstaden med sine lune innbyggere med tørr trønderhumor til en by som lignet mer på en gammel by i østblokkland. Og drammenserne? Jeg oppfattet dem som negative, resignerte og humorløse. Men for all del – de hadde ikke mye å smile av på den tiden.
Jeg elsker Drammen. Det har blitt MIN by, selv om jeg ikke har noen barndom her. Det var byen fikk en ny barndom sammen med meg. Jeg har fått se den vokste opp av asken, rettere sagt; elvemudder og eksosfargede bygninger. Jeg har sett drammensere gni seg i øynene i ny oppvåkning, en gryende stolthet – og med rette. Jeg har sett drammenseren løfte blikket med håp i stedet for resignasjon, med stolthet i stedet for skam.
Byen som speiler hele verden
Jeg vil hevde at Drammen er i ferd med å lykkes. Byen har vokst seg frem som et pulserende sted, der gammel bebyggelse bevares samtidig som ny arkitektur våger å være innovativ. Den nye bybrua, som snart vil ligge som et vakkert armbånd over elva, er bare ett eksempel. Nå gjenstår Holmenbrua og at vi får tilgang til Holmennokken igjen. Når Holmenbrua står ferdig en gang i fremtiden – tenk for et vakkert skue med alle bruene oppover elva!
Her kan man ankomme med toget som glir langs Drammenselva, og i løpet av en kort spasertur gå fra norsk til tyrkisk, somalisk eller polsk kultur. Smake på all verdens mat. Klippe håret hos en barberer som kan sitt fag, få negler lagt av polske perfeksjonister eller massasje av en skolert thai-massør. Over hundre nasjonaliteter har satt sitt preg på byen – og det er i seg selv en identitet. Vi vil fremelske mangfoldet, gi hverandre en vennlig dytt inn i et stadig mer fargerikt fellesskap. Vi skaper kompabilitet og bygger bruer. Det kan bare bli positive ringvirkninger av det.
Naturen – Drammens største luksus
Vi har også naturen. Finnemarka, Mjøndalsskauen, Årbogen, for å nevne noen av områdene. Få byer i verden kan skilte med så vakre friluftsområder bare minutter fra sentrum. Faktisk kan vi gå fra Bragernes torg og opp til Spiralen, og trenger man en pause, finnes det jammen en restaurant midt i åsen!
Det å gå fra Landfallhytta til Tverken en fin søndag er folksomt! Og i marka hilser man på hverandre, uansett om man kjenner hverandre eller ei – så da blir man gående bokstavelig talt som en nikkedukke.
Hva med gratisbusser opp i marka hver helg? Det er ikke alle som har bil, ikke vil vi at flere skal ha bil, heller. Og parkeringsplassene blir fort fulle på fine dager.
Når torget og gågata blir stille
Men utfordringene finnes også. Bragernes torg, Nord-Europas største, kunne hatt langt høyere puls. Hvorfor ikke mer torghandel, boder, åpne fasader? Kommunen er flinke til å gjøre torget innbydende, men vi trenger flere tilbud. Små, artige butikker, kiosker, – eller hva med å lage små atelierer for kunstnere?
Gågata, Nedre Storgate på Bragernes føles død. Folk som rusler der får ingen opplevelser. Jeg har gått i mange gågater og hovedgater rundt i verden, og mange ser ut som de er laget på samme fabrikk. Nedre Storgate også. Det er ingenting som skriker ut at du er i Drammen. For alt det som var Drammen er revet – borte. Det behøver ikke å være beklagelig, om vi bare finner en ny måte å vise hva som er Drammen på.
Er vi en feinschmeckerby? Neppe.
Og utelivet? La oss være ærlige: Drammen er kanskje ikke en feinschmeckerby. Kanskje vi heller skal være stolte av pølse i bløyta, bakt potet og et godt rekesmørbrød. Mange matkonsepter har prøvd seg, få har klart seg. Vi vil jo prøve alt det nye, men den trauste drammenseren lar det bli med det første forsøket.
Titalls aktører har prøvd seg med disko og nattklubb i Engene, og nesten alle har feilet. Drammens storhetsstid på diskofronten var Park Dancing, Unique og Gunnars. Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Kanskje området bør brukes til noe annet, for det er trist for alle som prøver å få i gang noe.
Kultur som fellesskap, ikke luksus
Kulturen finnes i mange former, og tilbudet er stort. Men prisene er for høye. Når folk bruker alle ressurser på bolig, mat og klær, er det ikke rom for en tusenlapp til teater. Det er klart det er vanskelig for et teater som Drammens å kutte utgiftene ned så man kan få virkelig en kulturell storstue som rommer oss alle. Kultur tilhører oss alle, men i dag er det ikke et tilbud som er overkommelig for alle. Det kan ikke være sånn at kulturen er tilgjengelig kun for eliten – da har vi tapt – og fått et klasseskille som hører andre tider til.
Skal Drammen virkelig bygge tilhørighet og patriotisme gjennom kulturen, må vi tenke nytt – gjøre opplevelsene mer tilgjengelige. Hvordan det skal skje, er en utfordring for hoder klokere enn mitt. Men jeg lover at BY Drammen vil være den første til å oppmuntre og heie på aktørene som prøver.
Er det nok å være en fin by?
Så spørsmålet gjenstår: Er det nok å være en fin by? Jeg tror Drammen er mer enn det. Men om vi skal lykkes som by med en tydelig identitet, må vi våge å se ærlig på hvem vi er. Ta vare på historien vår. Skape en kultur som alle kan ta del i. Og kanskje viktigst: omfavne det Drammen faktisk er – en mangfoldig, folkelig og levende by som er i ferd med å bli noe helt eget.
