Tekst: Merete Sillesen. Foto: Nikolas Gogstad-Andersen og Merete Sillesen
Signe (31) har dysleksi. Hun har kjempet hardt for å komme dit hun er nå. Hvert maleri på utstillingen forteller sin spesielle historie.
Hun har samboer, en liten hund, en araberhest og en gjeng med tykke høner.
Signe jobber som kunster, hun har sangelever, tar sangoppdrag og driver en liten hundesalong. Kunstneren står opp klokka 0600 og rir hver dag, hun syr og hun skyter på blink i hagen med bue.
Dessuten har Signe Førde Bødker en hjerne som oppfatter lyder og bokstaver på en annen måte enn de fleste av oss. Det kalles dysleksi. Hun håper å hjelpe andre gjennom sin åpenhet og utstillingen.
Dyrekjær og opptatt av naturen
– Jeg vokste opp med foreldre, søsken og mormor i et hus langt utpå landet i nordre Frogn. Så fort jeg kunne gå, stabbet jeg ut til mormor, som hadde atelier og malte i garasjen, minnes Signe.
– Som ungdom var jeg mye hos farmor, som bodde nærmere skolen. Jeg bodde hos henne på Nesodden en del år. Farmor, og mange fra den siden av familien, har også dysleksi.
BY Drammens journalist besøker Signe hjemme, som nå er Drammen. Her bor hun i et innholdsrikt hus fra 1850, som er renovert og tilpasset de nye eiernes behov. Signe er i ferd med å opparbeide hagen, foreløpig dyrker hun jordbær, gresskar og epletrær.
– Dyr, natur, kunst, sang og musikk har alltid vært viktig for meg. Jeg fikk ponni som tiåring. Det å ri ut i skogen når livet ble tøft, var min beste terapi som barn, og også nå som voksen, sier Signe.
– Mennesker kan være både forutinntatte, dyr er lojale og trofaste, de elsker deg like høyt selv om du har en dårlig dag.
Opplevde seg som brysom
Signe trivdes ikke på skolen, hun merket tidlig at hun var annerledes. Hun ble utredet av PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) og fikk diagnosen dysleksi i tredje klasse. Dette ga henne en del rettigheter som skulle gjøre det lettere å lære.
– Jeg opplevde meg selv som et problem i skolemiljøet, en elev som ikke passet inn, og som var brysom for både lærere og elever. Derfor sluttet jeg fort med pc, og begynte å tegne bokstaver i stedet for, sier Signe.
– Skrive kunne jeg ikke, og det tok så lang tid å «tegne av» det læreren skrev på tavla. Hadde læreren en ekstra krøll på en bokstav, tegnet jeg også bokstaven slik. Min bønn om å la teksten bli stående lenger, falt ikke i god jord.
Signe ønsker ikke å henge ut spesielle lærere eller skoler, og sier at hun er svært takknemlig for de lærerne som virkelig så henne og prøvde å hjelpe, slik at hun også fikk kjenne den viktige mestringsfølelsen.
Familien støttet Signe så godt de kunne. Foreldrene meldte seg inn i Dysleksiforeningen for å få tips og råd, farmor og Signe byttet på å lese Charles Dickens høyt. Lydbøker ble imidlertid Signes vei inn i bøkenes verden.
Måtte kjempe for rettigheter hele veien
På videregående ble det enda vanskeligere. Signe grudde seg noen morgener så mye at hun måtte gå av bussen for å kaste opp. Tilrettelegging, som for eksempel å få lest opp oppgaver og få lengre tid på prøver, måtte Signe kjempe for selv.
Hun valgte først kunstlinje, der hun gikk i to år. Men det å tegne alle notatene, medførte først senebetennelse i høyre hånd, deretter i venstre. Signe byttet til musikklinje. Etter fem år på videregående, hadde hun likevel ikke studiekompetanse.
– Jeg ble nektet tyskundervisning fordi jeg har dysleksi. Jeg gikk likevel opp til eksamen i tysk for å stryke, fordi det fantes en unntaksregel; Uten karakter hadde jeg ikke studiekompetanse, med stryk kunne jeg søke kun med realfagskompetanse.
Nå kom Signe inn på universitetet, der hun i tre år studerte utøvende klassisk sang. Hun holdt på å gi opp da hun fikk vite at bacheloroppgaven ikke bare ville bli vurdert utfra faglig innhold, men også utfra skrivefeil.
– Min samboer har ikke mitt handicap, og argumenterte skriftlig for at jeg skulle få ta eksamen muntlig. Heldigvis gikk eksamenskontoret til slutt med på det, og min muntlige besvarelse ble til og med dokumentert på film, sier Signe.
Laget kunstutstilling for å hjelpe andre
Hun forteller at kunstutstillingen, som blir hengende til 19. oktober 2024, viser personlige historier i kunstnerisk drakt. Ordet dyslekfisk er kombinasjonen av ordene dysleksi og fisk, og er et spill på hvordan ord kan svømme for en dyslektiker. Selve maleriet «Dyslekfisk» er basert på en drøm, der Signe gikk i en grotte. Der svømte det fisker, som var laget av bokstaver. Men hver gang hun prøvde å lese bokstavene, svømte de vekk og ned i dypet.
– Dette er for meg beskrivende for hvordan det føles å ha dysleksi. Det sier også noe om at jeg ikke er i stand til å se for meg et ord stavet, ei heller drømme om det, forklarer Signe.
– Jeg oppfordrer alle med dysleksi til å lære om sine rettigheter, slik at de er trygge når de står i stormen. Og jeg håper universiteter vil endre inntakskravene og se mer på evner og egenskaper i de aktuelle fagene. Nå er det standpunktkarakteren som avgjør, men alle kan ikke være alt-mulig-mennesker som mestrer alle fag. La oss heller heie på forskjellene mellom oss mennesker. Som de ulike blomstene i en blomstereng, har hver og én unik betydning for å skape en vakker helhet.
