Drammen er en idrettsby på vent. Banene er fulle, hallene overbooket, og lag må si nei til barn som vil være med. Likevel legger kommunen for sjuende år på rad fram et budsjett uten penger til nye idrettsanlegg.
Tekst: Kjetil Kleveland
«For syvende år på rad har kommunedirektøren lagt fram et budsjett med gode tanker,» skriver Drammen Idrettsråd i Drammens Tidende. «Som i de foregående seks budsjettene følger ikke kommunedirektøren opp sine egne visjoner med bevilgninger eller konkrete handlinger.»
Idrettsrådet peker på at Drammen ligger i bunnsjiktet i landet når det gjelder anleggsdekning. Det er alvorlig – ikke bare for idretten, men for hele lokalsamfunnet. For i praksis betyr det at barn og unge mister trygghet, fellesskap og aktivitet. Og det koster – både sosialt og økonomisk.
Frivilligheten som verdiskaper
Tall fra Norges idrettsforbunds nøkkeltallsrapport for 2024 viser at frivillig innsats i norsk idrett tilsvarer over 60 millioner timer i året. Verdien er anslått til 17,3 milliarder kroner – arbeid som ellers måtte vært finansiert av offentlige eller private midler. Dette anslaget er imidlertid svært beskjedent, siden det baserer seg på en årslønn som ligger veldig langt under gjennomsnittet.
Når Drammen ikke har nok anlegg, mister vi også deler av denne verdien. For hver time som ikke kan gjennomføres, forsvinner dugnadstimer, aktivitet og fellesskap.
Et moderne idrettsanlegg i Drammen – med en 11’er kunstgressbane med friidrettsbane rundt, og en flerbrukshall med tre baner – vil koste om lag 230 millioner kroner å bygge.
Men hva får vi igjen?
Verdien av aktivitet
Et slikt anlegg kan romme om lag 2.000 timer aktivitet per flate i året, etter skoletid. Hvis frivillig arbeid verdsettes til 285 kroner timen, slik NIF gjør, skaper bare driften av anlegget en frivillig verdi på rundt 5 millioner kroner årlig – arbeid som kommunen slipper å kjøpe.
Legger vi til effekten av økt fysisk aktivitet, særlig blant barn og unge, vokser gevinsten ytterligere.
Drammen har flere barn i lavinntektsfamilier enn landsgjennomsnittet. Mange av disse barna har ikke råd til kommersielle fritidsaktiviteter. Når idrettslag ikke får plass, er det nettopp de som blir stående utenfor.
Om nye anlegg gir plass til 600 ekstra barn og unge, hvorav 250 fra lavinntektsfamilier, og vi verdsetter samfunnsgevinsten til 5.000–15.000 kroner per barn per år, får vi en helse- og sosialgevinst på over 5 millioner kroner årlig.
I null på 20 år – resten er gevinst
Summen av frivillig innsats og sosial gevinst blir dermed rundt 10 millioner kroner i året.
Med en investeringskostnad på 230 millioner betyr det at anlegget i praksis er nedbetalt på litt over 20 år – godt innenfor normal levetid.
Etter det er alt overskudd.
Det er altså dyrere å la være å bygge, enn å bygge.
Tapet ved å vente
Hvert år Drammen ikke investerer, taper byen:
- 5 millioner kroner i frivillig innsats
- Minst 5 millioner kroner i sparte helse- og sosialkostnader
- Til sammen 10 millioner kroner i tapte verdier – hvert eneste år.
Når kommunen sier at den «ikke har råd», betyr det egentlig at man betaler 10 millioner kroner i året for å la være å bygge.
En investering i barn, helse og fellesskap
Idretten i Drammen gjør en enorm innsats. Rundt en fjerdedel av byens innbyggere er medlem i et idrettslag. Som Idrettsrådet påpeker, står idretten for nesten to prosent av all verdiskaping i kommunen. Men den kan ikke løfte alt alene.
«Verken kommune eller vi må ta det for gitt at idrettslagene i sin nåværende form bare ‘er der’ og ‘gjør jobben’,» skriver Idrettsrådet. Det er et tydelig varsku: uten rammer og anlegg mister vi den motoren som holder Drammen i gang.
Bygg, ikke vent
Drammen vokser. Nye boligområder bygges, flere barn trenger et sted å være etter skoletid. Idretten er klar til å stille opp – men mangler flater å stå på.
En kommune som satser på idrett, satser på integrering, helse og trygghet. Det er ikke utgift – det er forebygging med avkastning.
For hver dag uten nye idrettsflater taper Drammen millioner i verdier, muligheter og menneskelig potensial.
Så la oss snu spørsmålet:
Har vi råd til å fortsette å ikke bygge?
