Tekst: Elisabeth Helgeland Wold
Hvis du gransker fotografier av Drammen fra 1960- og 70-tallet, får du garantert øye på store forandringer i forhold til dagens bybilde.
Elva er jo der, så klart, og noen av bruene. Men forandringene er store, og byen har gjennomgått fornyelser – på godt og vondt. La oss starte med noe av det beste: Turstiene langs elva. Og selvfølgelig at elva er blitt så ren.
For noen tiår siden var den så forurenset at det ikke var mulig å bade her. Og hvis vi hadde hørt om elvebadstue med påfølgende bad, slik vi ser anno 2024, hadde vi ikke trodd det var mulig.
Elva var så forurenset at hvis en skulle være så uheldig å falle uti, måtte brannvesenet komme og spyle stakkaren fri for dritt – selvsagt etter redningsaksjonen.
Så ille var det.
Kanskje ikke så rart ettersom 80 prosent av all kloakk i byen gikk rett ut i elva.
En elv av kloakk og gift
Man hadde jo badet i elva til alle tider, men i takt med at industrien vokste, ble det stadig mindre bading. På 1970-tallet var bading helt utelukket. Elva hadde ikke anstrøk av blå forlystelse, og det var nok ingen på den tiden som hadde trodd at elva noen gang kom til å bli ren.
Men heldigvis er Drammenselva anno 2024 tilnærmet ren – iallfall så ren den kan bli etter mange år med sterk forurensing. Mye av æren skal daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck ha. Hun ga seg ikke før kloakkrammeplanen for Drammen ble etablert i 1986.
Den tidligere statsråden i Brundtland-regjeringen ser visstnok akkurat denne jobben, med å få Drammenselva ren, som en av sine viktigste bragder.
Bybrua og besteforeldres bryllup
Bybru nummer to sto ferdig og ble innviet søndag 6. september i 1936. Min farmor fortalte at de som nygifte hadde spasert over den da splitter nye brua. Nøyaktig to uker i forveien, lørdag 22. august, hadde hun og farfar feiret bryllup.
Farmor var 22 og farfar 23 år. Vielsen hadde funnet sted i Bragernes kirke og bryllupsmiddagen hjemme hos min farfars foreldre i St. Olavsgate 3.
Brua fulgte dem gjennom livet. Men mens min farmor og farfar fikk et langt liv som ektefolk, kan ikke det samme sies om bybrua. 82 år er ikke et langt liv for ei bru.
Men nok om bybrua, som skal stå ferdig om ett års tid. En dyr affære for en kollektiv gang- og sykkelbru, som det i realiteten blir, og med en prislapp som har gitt store budsjettproblemer. Brua blir langt mer kostbar enn opprinnelig beregnet.
Hotel Royal – en institusjon i byen
Men det er også mange andre spennende observasjoner på bildene som min kjære far tok på 1960 og 70-tallet. Vi ser blant annet hus og bygninger som for lengst er borte og erstattet med nye.
Hvis du tar en titt på hovedbildet for denne historien, legger du kanskje merke til hjørnebygningen i St. Olavsgate. Den lå på hjørnet av Nedre Torggate. Der holdt serveringsstedet Royal til, og de siste årene var det vel et ganske så slitent sted, som vi sier.
Historiene er mange om gamle Royal (uttales “Råjjjal”), og en av dem er at man fikk servert “ertesuppe med tommel” – fordi tommelen til servitøren hadde et godt grep ned i tallerkenen.
En skikkelig kuriositet om gamle Royal er at trappen som fører til annen etasje på dagens restaurant Oscar, rett over gaten, opprinnelig sto på Royal. Da restaureringen av Oscar var i gang, skulle Royal rives, og dermed var det noen kloke hoder som berget trappen. Det er trappen opp til Oscars “Privaten” jeg snakker om.
Ellers var Royal kjent for sine gode karbonader – i tillegg til øl, så klart. Og det var vel ikke annet enn Aass det dreide seg om i tappekranene. De siste årene Royal levde, ble det kalt for et av byens vannhull.
Karbonader og øl
Jeg husker vi satt i baksetet da vi parkerte for å hente pappa på jobben, som lå skrått over gaten i St. Olavs gate 3. Vi kunne se at folk gikk ut og inn fra Royal. Litt skummelt – for det var ikke alle som var like stødige da de kom ut.
Det var likevel gøy å sitte og spionere på alle de rare menneskene, Jeg husker det var flest menn. Hotellet som hadde ligget vegg i vegg, kan jeg ikke huske, men huset minnes jeg. Både hotellet og trebygningen ble revet og var lenge parkeringsplass før kinobygningen ble oppført på begynnelsen av 2000-tallet.
Vi har for lengst tatt farvel med både Royal og bybru en og to. Drammen sentrum er i stadig forandring, med alt hva det innebærer av vemod og glede. Sånn er det jo alltid. Noe gammelt blir borte, og noe nytt ser dagens lys. Det er en bys forgjengelighet på mange måter.
Så kan man selvfølgelig mene noe om det er blitt revet for mye, at byen ikke har evnet å ta vare på det gamle både av historisk og miljømessige hensyn.
Bildene som min far tok fra Bragernesåsen, er derfor verdifull dokumentasjon på hvordan det så ut i Drammen på 1960, 70- og 80-tallet. Vi må fortsette å fotografere for å få med oss alle endringene.
