Tekst: Elisabeth Helgeland Wold
Å gå på danseskole var på et slags vis en del av oppdragelsen i gamledager. Og vi er mange som har minner fra øvelser i Folkets hus og fra ball i Børsen.
«1-2 til siden og frem! 1-2 til siden frem!»
Vi er på danseøvelse i Folkets hus, og det er lærer Ragnhild Barre som instruerer. Hun teller med sin klare høye stemme, viser oss trinnene, og så er det vår tur.
Vi står på to rekker langs veggene – én lang rekke med jenter og en ikke fullt så lang rekke med gutter. Det som alltid er spennende er hvem som skal få engasjere.
Spenningen er til å ta og føle på, og vi øyner håpet om å få danse med den peneste gutten.
Vel, dans og dans. Det var vel snarere å tråkke rundt og forsøke å få med seg det danselæreren sa. Vi hadde egentlig mer enn nok med å holde gutten eller jenta som ble vår partner for kvelden.
«Da kan pikene få engasjere!»
Fru Barres stemme runger utover i salen på Folkets hus.
I neste øyeblikk løper horden av jenter over gulvet! Som sultne gribber kaster de seg over rekken av hvite skjorter og mørke bukser. Og stakkars, den mest populære gutten har kanskje fem jenter som haler og drar i hans armer og ben.
Hvem skal han velge? Skal han gi etter for den største og sterkeste, eller skal han bare lukke øynene og ønske at han ikke er på danseskolen denne kvelden?
Scener fra en dansetime
Denne «scenen» er ellers godt beskrevet i «Rumba med Gunn», av Di Derre. Første gang jeg hørte den, skvatt jeg. Jeg trodde Jo Nesbø hadde vært på danseøvelsene på Folkets hus i Drammen på begynnelsen av 70-tallet. For det var akkurat sånn det var.
Noen av oss synes oppsynet av gribbene og det stakkars, lille offeret var fryktelig flaut og slett ikke slik det skulle være. Vi tok gjerne til takke med å danse jenter to og to. Så byttet vi bare på med hvem som skulle være gutt.
Jeg har tatt meg selv i voksen alder å holde «guttegrep», altså rundt livet på en mann, når jeg en sjelden gang svinger meg på parketten. På den måten har jeg kanskje også blitt avslørt som en av dem som sjelden fikk danse med en gutt på øvelsene i Folkets hus.
Danseskole med lang tradisjon
Ragnhild Barres Danseskole startet opp rett etter krigen, og har lært tusenvis av barn i byen polka, polonese og andre danser som var vanlig å kunne, det var en del av oppdragelsen og dannelsen mente mange.
Min mor har fortalt fra den gangen hun selv svingte seg med blonder og halvsokker på parketten i Frimurerlogen, begge mine foreldre gikk på danseskole hos Ragnhild Barre.
I begynnelsen lå nemlig danseskolen i Frimurerlogen, og noen av elevene ble til og med fraktet til og fra øvelse med privatsjåfør.
Heldigvis ble det en annen dans etter hvert.
På 1960-tallet flyttet Ragnhild Barre danseskolen litt lenger øst, til det nybygde Folkets Hus på hjørnet av Øvre Torggate og St. Olavs gate, og reddet nok litt av det borgerlige skinn med danseskoene godt plantet i fagbevegelsens parkett én gang i uka.
Det var her undertegnede startet dansekarrieren i 1970, da jeg var fire år. Det var ikke så veldig avansert, og mange vil kanskje si at det ikke var så veldig mye ordentlig dans. Stort sett gikk det i leker, ok danseleker, og litt polka. «Heute tanzen wir» og «Tyven, tyven» og «At du må, huske på, sådan skal en polka gå».
Folkets hus
Det var fint i Folkets Hus, med heis og stentrapper opp et par etasjer til salen hvor danseskolen holdt til. Vi hang fra oss kåpene våre i den store garderoben hvor gulvet var dekket med nål-filt, en fin lyddemping av elleville, stivpyntede unger. Det magiske øyeblikket var da døren gikk opp og vi kunne entre salen som kunne deles med trekkspilldør på midten.
Av og til kom det et dansepar fra de eldre og de proffe og danset for oss – med tyllkjoler, høye hæler og masse sminke, og vi ble fullstendig bergtatt og drømte om at sånn skulle vi også bli. De aller peneste damene så vi på danseskolen, med danselærerne Ragnhild Barre og Sissel W. Nilsen i spissen.
Men enda morsommere enn å gå på danse-øvelse i folkets hus, var når det en gang i året var ball i Børsen. Da kunne vi pynte oss enda mer, og den vakre salen var smekkfull av foreldre og besteforeldre som skulle se våre bragder. Det hele ble åpnet med polonese inn gjennom doble dører, under glitrende lysekroner og med levende orkester i det ene hjørnet.
Prinsesser i polonesen
På ballet fikk jeg danse med kameratene mine, Jan-Henrik og Trond-Helge. Førstnevnte var barnehagevenn og nabo, og den snilleste gutten i gata, og jeg følte meg kjempeheldig. Vi gikk en gang først i polonesen, og mamma var kjempestolt.
Men jeg gikk også polonese med barnehagevenninne, Cecilie. Hun hadde jeg også gått i skøyte-par sammen med på Kjappenmesterskapet, en stødig og trygg partner, både på isen og på parketten.
Langs veggene i Børsen satt mødre og bestemødre i hvitmalte, gamle stoler med blått silke-trekk. Med tupert hår og sigaretten i hånden ventet de spent på å få se sin lille prins eller prinsesse på gulvet. Dette var det nærmeste enkelte kom til å være stolte av barnet sitt i andres påsyn. Men det var bare det at ingen så på andre enn sin egen, eller husker jeg feil?
Det var en og annen mann der også, en pappa eller en bestefar. Min pappa var alltid der, som vanlig bak kamera.
Det var fantastisk å føle seg som en prinsesse i alle fall, for det gjorde jeg virkelig. Å få pynte seg med rosa kjole og hvite knestrømper, til og med krøller i håret fikk jeg!
Da mormor kom for å passe lillebror, mens vi andre skulle til Børsen på ball, åpnet jeg døren for henne med følgende kommentar: «Gjett hvem det er!»
Min kloke mormor tenkte seg om et øyeblikk før hun svarte: «Hmm, jeg tror det må være en prinsesse!»
