Drammen var tidlig ute. Svært tidlig ute. Da fire elektriske vogner begynte å kjøre gjennom byen i desember 1909, var den skinneløse trikken fortsatt på eksperimentstadiet. Det skulle drammenserne få merke – med strøm i håndtakene, skremte hester, melk i gatene og nervepirrende turer i Brobakken. Men «Trikken» kom for å bli.
Video og innhold skapt av Beliss, BY Drammen, i samarbeid med KI.
Den 15. desember 1909 kunne drammenserne stige om bord i noe ganske oppsiktsvekkende.
Den gikk på hjul, men ikke på skinner. Over vognen gikk strømledningene som forsynte den elektriske motoren. I dag ville vi kalt den en trolleybuss.
Men det gjorde ikke drammenserne. For dem var den ganske enkelt trikken.
Og navnet skulle bli så innarbeidet i byen at «Trikken» etter hvert ble brukt om bybussene også.
Drammen kunne fått trikk 30 år tidligere
Egentlig begynte historien lenge før 1909.
Allerede på 1870-tallet forsøkte den danske kapteinen og slottsforvalteren C.C. Juell å etablere hestesporvogn i Drammen.
Planene var omfattende: 17 sporvogner og 80 hester skulle frakte drammenserne mellom Landfalløya og Bragernes Torv, Bragernes Torv og Brakerøya, Strømsø Torv og Merket – og mellom Bragernes og Strømsø.
Det bemerkelsesverdige er at dette i stor grad var de samme strekningene som den senere elektriske trikken skulle trafikkere.
Men Juell klarte ikke å skaffe nok kapital, og Drammens planlagte hestesporvei ble aldri noe av. Dermed hoppet byen i praksis over både hestene og skinnene da neste forsøk kom.
En ung ingeniør hadde sett fremtiden i Tyskland
I 1904 lanserte ingeniør Hans Jensen ideen om en skinneløs elektrisk bane i Drammen. Han hadde studert et tilsvarende anlegg i Tyskland.
Fem år senere var ideen blitt virkelighet.
Drammens Elektriske Bane A/S ble etablert i 1909 med en aksjekapital på 140.000 kroner og Drammen kommune som medeier.
Ved åpningen 15. desember hadde selskapet fire vogner. Rutene gikk fra Bragernes Torv til Brakerøya og Landfalløya, og fra Strømsø Torv til Merket. En billett kostet 10 øre.
På hverdager gikk trikken fra klokken seks om morgenen til midnatt. Drammen hadde fått moderne kollektivtrafikk.
Men teknologien var ikke helt ferdig med å utvikle seg.
Primitive vogner og beskjedne motorer
De fire første vognene, nummer 1–4, kom fra det tyske firmaet Max Schiemann & Co.
I boka Trolleybussene i Norge av Nils Carl Aspenberg beskrives de første bussene som primitive. De hadde åpen førerplass og seriemotorer på bare 11 kW ved 500 volt.
Føreren regulerte farten med en spak. På senere vogner ble det brukt en sveiv, og i mange år måtte føreren håndtere både denne og rattet.
De første vognene hadde dessuten kompakte gummiringer på hjulene – ikke luftfylte dekk. Komforten var nok deretter.
Enda viktigere i Drammen var motorkraften. De første motorene viste seg å være for svake for forholdene i byen. Og Drammen hadde bakker, spesielt hadde bybrua brobakker.
Et bilde i hodet
Avisene fra de første årene viser at møtet mellom den nye teknologien og den gamle byen ikke alltid gikk helt etter planen.
I Toldbodgaten 16 satt en gutt fredelig hjemme i en sofa da trikken passerte utenfor. Rystelsene skal ha fått et tungt bilde til å løsne fra veggen og falle ned i hodet på gutten.
Avisen satte overskriften:
«Et eiendommelig uheld.»
Det er vanskelig å være uenig.
Trikken kunne også gi støt
Mer alvorlig var problemene med elektrisiteten.
Avisene kunne fortelle om passasjerer som fikk elektrisk støt når de tok i håndtakene på trikken.
En postmann fikk et spesielt dramatisk møte med den elektriske nyvinningen. Han fikk strøm gjennom et håndtak, ble hengende fast og falt. Det ene beinet kom under vognen.
Han slapp utrolig nok fra hendelsen uten alvorlig skade.
En senere avisoverskrift var ikke spesielt beroligende:
«Trikken er farlig.»
Avisen etterlyste isolering av håndtakene.
Hestene hadde ikke bedt om elektrisk kollektivtrafikk
Det var heller ikke bare menneskene som måtte venne seg til den nye trafikken.
Hesten var fortsatt en selvfølgelig del av gatebildet, og ikke alle hester satte pris på den elektriske skapningen som plutselig kom kjørende.
I mars 1912 ble en hest på Bragerøen – dagens Brakerøya – skremt av trikken. Hesten trakk en slede fylt med melkespann, som traff en lyktestolpe.
Melkespannene fikk hard medfart.
Avisens beskrivelse er vanskelig å forbedre:
«Melken fløt i strømme utover gaten.»
Ved en annen anledning ble trikketrafikken stanset av en okse. Et dyr blant slaktekveg hadde sklidd på det glatte føret og blitt liggende i veien.
Før trikken kunne fortsette, måtte oksen på beina igjen.
Brobakken satte både trikken og nervene på prøve
Men ett sted skulle bli særlig utfordrende:
Brobakken.
De svake motorene og de bratte bakkene var ingen ideell kombinasjon.
I mars 1912 fortalte avisen om en hest som ble skremt av trikken i brobakken og løp ut.
I oktober samme år mistet en trikk en kjetting til hjulet på vei opp Brobakken på Strømsø.
Vognen gikk bakover igjen. En hest med vogn skal så vidt ha rukket å komme seg unna.
Og i desember var det på’n igjen. På glatt føre begynte en trikk på vei opp bakken å gli bakover. Denne gangen endte ferden ved en gasslykt nederst i bakken. Lykten ble ødelagt, og gassen tok fyr.
Det var flere passasjerer om bord.
Avisens oppsummering var av det lakoniske slaget:
«Mærkværdig nok blev ingen skadet ved den stygge kollision.»
Drammen begynte også å bygge selv
De fire første vognene var ikke tilstrekkelige for trafikken, og snart kom nummer 5 og 6.
I mai 1911 kom vogn nummer 7. Den ble bygget av Skabo og fikk elektrisk utstyr fra Westinghouse. Erfaringene fra de første seks vognene ble tatt med i konstruksjonen, blant annet ved at motoreffekten ble betydelig økt.
I 1914 og 1915 gikk selskapet enda lenger og bygget selv vogn nummer 8 og 9, også disse med elektrisk utstyr fra Westinghouse.
Trikken var med andre ord ikke bare kollektivtransport. Den ble etter hvert også et lite stykke lokal industrihistorie.
Så kom krigen
Første verdenskrig gjorde livet vanskelig for Drammens Elektriske Bane. Det opprinnelige selskapet gikk konkurs 15. februar 1916.
Men trikken forsvant ikke. Allerede i mai samme år ble virksomheten overtatt av et nytt selskap, startet av Thormod Øverby og Fritz Larsen.
Navnet kunne knapt vært enklere:
A/S Trikken.
Men verdenskrigen gjorde det vanskelig å holde vognene på veien.
Det manglet deler. Det manglet kjettinger. Og fremfor alt manglet det gummi.
Ikke en eneste gummiring på lager
I mai 1917 meldte avisen at gummimangelen var blitt svært alvorlig.
Trikken hadde fått importlisens for 140 gummiringer, nok til nærmere to års drift. Men det hjalp lite når ringene befant seg på den andre siden av Atlanteren.
Rederiet klarte ikke å skaffe skipsleilighet fra Amerika.
Avisen skrev at det ikke fantes én eneste ny ring på lager. Selskapet håpet å kunne holde driften i gang et par måneder til med gummien som allerede satt på vognene.
Så lenge gikk det ikke.
Den 31. mai kom den korte beskjeden:
«Grundet gummimangel indstiller trikken ruten Bragernæs torv–Bragerøen fra 1. juni.»
Verdenskrigen hadde nådd helt ned til hjulene på Drammenstrikken.
Og så manglet de kjeder
Vinteren skapte sine egne problemer.
Kraftig snøfall kunne føre til at vognene satte seg fast. Kjettinger var vanskelige å oppdrive, og selv materialene man kunne bruke til å lage dem var mangelvare.
I januar 1918 var publikum på Bragernes misfornøyd fordi trikken ikke gikk.
Forklaringen var igjen reservedelsmangel.
Fire aksler var bestilt fra Amerika, men leveransen var blitt kraftig forsinket. Fire vogner sto ute av drift.
Samtidig kunne avisen fortelle at Trikken etter det man kjente til skulle betale sju prosent utbytte for driftsåret 1917.
Problemet var altså ikke bare å få folk til å kjøpe billetter. Man måtte ha noe å kjøre dem med.
Luft i hjulene
Etter krigen startet en lang periode med modernisering og ombygging.
Fra 1920 foregikk det omfattende arbeid med vognparken. Gamle deler ble brukt om igjen, vogner ble bygget om og nye ble bygget.
I 1922 skjedde noe passasjerene sannsynligvis satte pris på:
De kompakte gummiringene begynte å bli erstattet med luftfylte dekk.
I 1926 flyttet Trikken inn i en ny, moderne trikkestall i Vinjes gate, og i årene 1927–31 ble også nye vogner bygget ved selskapets eget verksted.
Trikken vokste til å bli en betydelig del av byen. På slutten av 1930-tallet fraktet den rundt 2,5 millioner passasjerer i året og hadde omkring 50 ansatte.
En helt ny type trikk
I 1938 kom to nye og langt mer moderne trolleybusser, nummer 10 og 11. Kontrasten til de gamle trevognene var enorm.
De nye bussene hadde stålkarosseri, trykkluftbetjente dører og skinnseter. Føreren fikk pedaler for fart og brems – omtrent slik bussjåfører senere skulle kjenne det.
Den skinneløse trikken som hadde vært eksperimentell teknologi da Drammen tok den i bruk i 1909, var blitt et modent transportmiddel.
Kommunen overtar
I 1947 overtok Drammen kommune virksomheten, og navnet ble endret til Drammen kommunale trikk.
Samme år begynte Drammen Turistbil A/S med bybusskjøring på rutene Strømsø Torv–Toppenhaug og Strømsø Torv–Øren.
Dieselbussen var på vei inn. Men trolleybussen hadde fortsatt mange år igjen.
I 1960 ble trikkens rutenett forlenget fra Landfalløya til Vårveien. Samtidig ble dieselbusser gradvis satt inn som erstatning for de elektriske vognene.
Den siste turen
10. juni 1967 var det slutt.
Etter nesten 58 år ble trolleybussrutene i Drammen innstilt. Dieselbussene overtok.
Men navnet Trikken nektet på sett og vis å dø.
Drammen Turistbil ble innlemmet i A/S Trikken fra 1. januar 1969, og i 1980 gikk Trikken sammen med andre busslinjer inn i det nye Drammen og Omegn Busslinjer – DOB – som startet driften 1. januar 1981.
Nr. 11 ble bevart
Vogn nummer 11 fra 1938 var med helt til den siste driftsdagen i 1967. Etter nedleggelsen ble den bevart av Lokaltrafikkhistorisk Forening.
I 1988 ble den hentet tilbake til Drammen av entusiaster som ønsket å sette den i stand til 80-årsjubileet for Drammenstrikken året etter. Vognen ble restaurert på rekordtid og kunne vises fram på Marienlyst sommeren 1989.
Dermed ble i hvert fall én av Drammens gamle trolleybusser reddet for ettertiden.
Drammen hadde hoppet over hestesporvognen og gått rett på en teknologi som ennå ikke var ferdig utviklet.
Det førte til noen problemer underveis.
Men den skinneløse trikken som i starten fikk bilder til å falle fra veggene, hester til å løpe og drammenserne til å få strøm gjennom håndtakene, skulle ende med å frakte millioner av passasjerer.
Og i Drammen het den aldri egentlig trolleybussen. Den var Trikken.
Kilder: nb.no, Byarkivet i Drammen, Trolleybussene i Norge av Nils Carl Aspenberg og Trikken i Drammen 1909-1967 av Nils Zimmermann.
