Da jeg var 10–12 år, leste jeg bladet Romantikk. Nei, jeg slukte det. Hver eneste side. Hvert eneste omslag.
Jeg fant et gammelt eksemplar av Romantikk i mine bokser.
Omslaget er slitt, hjørnene er brettet og papiret gulnet. Men da jeg åpnet det, var jeg plutselig 11 år igjen.
Den gangen trodde jeg kjærligheten ventet rundt neste hjørne. Alt jeg trengte å gjøre, var å vente.
Se bare på forsiden.
Han holder et whiskyglass, skjorta er halvåpen, hun lener seg mot ham med det blikket bare kjærlighetsblader kunne trykke uten ironi. For en 11-åring var dette selve definisjonen på voksen kjærlighet.
Drømte om min prins
Jeg leste disse bladene og gråt hulkende når de elskende møtte hindringer, og gledestårene trillet da de endelig fikk hverandre.
Når bladet var fortært, lukket jeg øynene og drømte om min prins.
Han var selvfølgelig høy, mørk, kjekk, atletisk og den perfekte gentleman. Han skulle være hodestups forelsket i meg resten av livet.
Det pussige er at vi aldri ble gamle i fantasien. Vi fikk perfekte barn, bodde i drømmehuset, dro på drømmeferier og levde lykkelig alle våre dager. Nakne sannheter som ryggvondter, grått hår og blodtrykksmedisin eksisterte rett og slett ikke.
Det var andre mennesker som ble gamle.
Neste steg: Legeroman
Et par år senere avanserte jeg til Legeroman.
Da var saken avgjort. Min kommende ektemann var kirurg.
Et lite øyeblikk vurderte jeg om jeg burde bli sykepleier for å hjelpe skjebnen litt på vei.
Heldigvis tok selvinnsikten over.
Den kroppen hadde aldri egnet seg til et slikt yrke, og det er nok pasientene evig takknemlige for.
Virkeligheten meldte seg
Så begynte jeg å se på guttene rundt meg. De i klassen, eller de på idrettsstevnene.
De lignet forbausende lite på heltene i Romantikk og Legeroman.
Heldigvis hadde jeg en livlig fantasi. Jeg kunne alltids dikte på dem noen egenskaper de manglet.
Likevel var det et problem.
Ingen kunne leve opp til den perfekte kjærlighetshistorien jeg allerede hadde skrevet inne i hodet mitt.
Etter hvert ble jeg eldre og mer realistisk. Tråkket fortsatt feil mange ganger, men det er en annen historie (som jeg helt sikkert ikke kommer til å fortelle). Faktum var i alle fall at jeg måtte kysse fryktelig mange frosker uten særlig hell.
Den store forskjellen
Men én ting var annerledes den gangen. Vi møttes ansikt til ansikt.
Man fikk hele pakken med én gang.
Bra hår?
Dårlig ånde?
Snakket han for fort?
Var han for klåfingret?
Lukta han svette?
Lo han på feil steder?
Alle disse små tingene fortalte mer om et menneske enn hundre profilbilder noen gang kan gjøre.
Så kom sveipene
Mine døtre fikk aldri oppleve den samme forventningen.
Da Romantikk ble lagt ned i 2004, hadde nettdating allerede overtatt.
Plutselig ble kjærlighet noe man kunne sveipe gjennom.
Profilbilder erstattet sommerfugler i magen. Algoritmer tok over der tilfeldighetene en gang regjerte.
Det som før handlet om lengsel, fantasi og håp, ble mer et marked enn et eventyr.
Vi gikk fra å drømme om den store kjærligheten til å vurdere mennesker som varer i en katalog.
Eller enda verre: Som produkter med fri returrett.
Har vi egentlig vunnet?
Ja, Tinder, nettdating og datingapper har gjort det enklere å komme i kontakt med mennesker.
Det skal de ha.
Men jeg lurer likevel på om vi mistet noe på veien.
For kjærlighet handler jo ikke bare om å finne noen. Den handler om forventning. Om nervøsiteten før det første møtet. Om å bygge et menneske opp i fantasien.
Om å håpe.
Kanskje var Romantikk full av klisjeer.
Kanskje ga Legeroman oss et totalt urealistisk bilde av kjærligheten.
Men de ga oss også noe dagens unge ser ut til å få stadig mindre av: Troen på at kjærlighet er noe som vokser fram – ikke noe man bestiller med et sveip.
Og kanskje er det nettopp det jeg savner mest. Ikke bladene. Men forventningen.
