Byline: Liv-Hege Reffhaug Sulen
Grethe Kirsten (69) husker så alt for godt hvordan det var da Ebbestad skole ble lagt ned i 2014. Det førte for hennes del til at hun forlot jobben.
Grethe Kirsten Engen vokste opp på Støren i Trøndelag og visste tidlig at hun ville bli lærer. Sammen med andre barn lekte lille Grethe at hun var lærer.
På Nesna lærerskole i Nordland var det fantastisk, og hun følte en dyp tilhørighet til yrket. En følelse av å være på rett sted, og akkurat der det var meningen at hun skulle være. Både Grethe og hennes første mann gikk lærerskolen, og de jobbet sju år på Røros før veien førte ekteparet og deres to barn sørover.
De hadde venner i Skoger som de hadde besøkt flere somre. Et varmere klima lokket dem til en lettere tilværelse. I Svelvik ble det lyst ut stillinger, og begge fikk jobb. Her stortrivdes de; hun med de små på barneskolen og han på ungdomsskolen.
Ebbestad skole var en drøm av en arbeidsplass. På en liten, intim og lokal skole med barn opp til fjerde trinn, var dagene trygge, forutsigbare og med en egen frihet til å styre sin egen tid. Dersom man så at elevene trengte litt luft, lå marka der med alle muligheter.
– Vi hadde tid, mulighet og plass, smiler hun.
Alt inkludert
På en lokal skole får man alt i ett. Både skole og fritid flettes sammen.
– Alle brukte både skolebygg og hallen i alle sammenhenger, også på fritiden. Det førte til en trygghet og en kontinuitet som blir borte ved store skoler, understreker Grethe trist.
Ungene lekte i skolegården, som lå rett ved hjemmet deres, også etter skoletid. Skoleveien var trygg, kort og uten buss.
– Barna var også opptatt av å ta vare på skolen sin, og de ble sinte da de så tegn til hærverk. På store skoler tror jeg at barna får et kaldere forhold til stedet, og de vil ikke bry seg om det på den samme måten.
Hvert barn ble mer sett og hørt. Hver forelder mer inkludert.
Skolen ble bygget ut et par ganger. Hver gang var det en salig følelse av frisk pust og ny giv. De ønsket alle å gi hverandre en god dag.
En stor sorg
De trodde ikke det de hørte da beskjeden om nedleggelse kom. Et sjokk flommet gjennom bygda, og kritikken var skarp og følelsesladd så vel i mediene, i butikken som rundt middagsbordene. Midt oppi dette sto barna forvirret og utrygge. De mistet ankeret sitt, akkurat som Grethe og de andre lærerne.
Et unikt samarbeid med unike muligheter var borte.
– En stor sorg, sier hun alvorlig.
På Berger raste de over nedleggelse av en splitter ny skole og bussing av småtasser ned i fem og et halvt års alder til Tømmerås.
På Ebbestad ble det holdt møter og demonstrasjoner. Alle var fortvilet over forslaget om nedleggelse av to velfungerende skoler. Men slik ble det dessverre, og nedpakkingen startet.
Skoledagene ble gjennomført som vanlig, men hvert ledig øyeblikk ble brukt til å pakke vekk bøker og annet utstyr.
Tårene rant blant pappesker og minner, og slitne føtter slepte seg på jobb. Barna fikk med seg hvert ord og hver bevegelse.
Utagerende og sinte barn
Samarbeidet med foreldrene var ekstra tett og fint på Ebbestad, minnes Grethe. De stilte opp for sin lokale skole på en helt annen måte og jobbet sammen med skolen for en bedre hverdag for barna. De hadde bruktmarked og lagde uteområde i skogen på dugnad. Den kalte de Store Eikaplassen. Gamle bildekk, benker og trehytter var til stor glede.
Hele barnefamilier fikk et eierskap til skolen, som nå sto i fare.
Facebook rant over av kritikk og skjellsord. Problemet ble personifisert. Det var ikke skolesystemet og politikerne alene som var skyteskive, men også lærerne. Og selvfølgelig fikk barna dette med seg.
De utagerte, og lærerne fikk mer å gjøre.
– Jeg vil ikke være på denne drittskolen, runget i gangene.
Et tegn på utrygghet og uro. Små kropper i vekst som ikke forsto hvorfor hverdagen så brått ble snudd på hodet. Det var rett og slett verken glade barn eller voksne rundt dem lenger.
Den nye skolen
For det ble ikke bedre for noen på den nye skolen. Et kollegium som hadde fungert så bra, ble splittet. Noen sluttet. Nye kom til. Ingenting ble det samme.
Alt ble større, mer uoversiktlig. Lærerne kjente ikke lenger alle elevene.
Verste var en likegyldighet til både stedet og hverandre. Det var ikke koselige, intime samlingsstunder i små lokaler for mindre klasser. Hjertet var revet ut av bygda.
Borte ble koselige samlingsstunder i små lokaler for mindre klasser. Nedskjæringene førte til overfylte klasserom. Noen ganger var det bare en lang skyvedør mellom to klasser.
– Vi gikk på tå hev, for jeg hadde jo musikk. Det er vanskelig uten lyd, sier 69-åringen oppgitt. Hun husker også spesialundervisning på gangen som bare bråk og kaos.
Nå hadde hverdagen fått for trange sko og alt for stor og tung sekk. Var det verdt de 5 millioner kronene som visstnok skal ha blitt spart på å gjennomføre disse nedleggelsene?
Ny jobb
Grethe holdt ikke ut den nye skolehverdagen, og etter ett år søkte hun ny jobb ved Museet i Drammen. Jobben var fin, og hun fikk en arbeidsdag med morsomme kreative utfordringer. Som formingslærer var dette midt i blinken. Deler av jobben innebar undervisning av barn og unge, men da på en helt annen måte enn i skolen.
– Jeg ble jo ikke kjent med disse elevene som bare var innom museet et par timer, så jeg savnet nærheten til ungene som gjaldt i en vanlig skolesituasjon. Jeg vil si at nedleggelsen av Ebbestad skole var årsaken til at jeg forlot et yrke som jeg stortrivdes i og var drømmejobben for meg.
