Han var med i den spede begynnelsen til norsk proffotball. – Vi fikk 50 kroner for uavgjort og 100 kroner for seier, forteller Ole Kristian Olsen (75).
Tekst og foto: Tore Shetelig
Midtstopperkjempen fra Mjøndalen tok sølv i Eliteserien med bruntrøyene i 1976 og spilte i cupfinalen mot Lyn to år senere.
Olsen var også på landslaget, men stoppet på én kamp. Det var en vennskapskamp – mot Island på Ullevaal stadion 19. mai 1976. Ole Kristian spilte midtstopper sammen med avdøde Jan Birkelund. Tom Lund spilte også på samme lag.
– Hvorfor ble det ikke flere landskamper på deg?
–Vet ikke. Men jeg satt på reservebenken mesteparten av debutsesongen på landslaget, Så jeg var med i bildet fortsatt. Men vinteren 1977 brakk jeg beinet – på en treningsleir med landslaget, i Firenze. Vi fikk låne treningsanlegget til det italienske fotballforbundet, og trente for første gang på kunstgress. Det uvante underlaget ble min skjebne.
– Jeg brakk beinet på den aller første treningen der nede, i februar. Beinet hang fast i underlaget i en takling, og jeg fikk så stor belastning på beinet at det knakk. Dermed var jeg ute av spill så å si hele sesongen. Jeg kom ikke tilbake på Mjøndalens lag før i de to siste høstkampene det året. Jeg hørte aldri noe mer fra landslagsledelsen.
Tok universitetsutdannelse
Men tilskuerne på gamle Nedre Eiker stadion så og hørte desto mer til den raske midtstopperen – i alle hans 261 offisielle kamper for Mjøndalen IF.
Ole Kristian Olsen ble fast på laget fra cupfinaleåret 1968 (tap 0-3 for Lyn), og spilte toppfotball i ytterligere 12 sesonger. Halvparten av tiden var den høyreiste midtstopperen kaptein på laget.
Ole Kristian var den første i sin familie som tok universitetsutdannelse. Han studerte norsk og pedagogikk på universitetet i Oslo, og tok senere også Idrettshøgskolen.
Både studier og jobb skjedde ved siden av fotballen. Den gangen er det ikke som nå – at spillerne i toppdivisjonen er profesjonelle og lever av fotballen.
De få kronene spillerne fikk i premiepenger, fikk de ikke lov til å bruke på hva som helst.
Måtte kjøpe fryser eller TV
–Fotballforbundet laget regler som gjorde at vi fikk premiepengene som gaver og ikke som penger. Vi fikk et gavekort etter endt sesong, og det kunne vi bruke til å kjøpe det som ble kalt varige gjenstander. Det vil si en fryser eller et TV, forteller Ole Kristian Olsen til BY Drammen..
Han var med i spillerutvalget som fotballforbundet satte sammen – for å utrede non-amatør-bestemmelsene, som ble innført på slutten av 1970-tallet.
Slik var det den gangen spillerne var «glade amatører» og kun et fåtall norske spillere ble profesjonelle utenlands.
– Har vært hele livet
– Hva har fotballen betydd for deg?
– Fotballen har vært hele livet mitt – fra lenge før jeg spilte min første kamp på A-laget i en treningskamp på grus i Sarpsborg i 1967
Den offisielle debuten på A-laget kom året etter, i første serierunde mot Hamarkameratene. Jeg spilte spiss den gangen, og duellerte mye med den tøffe og harde midtstopperen Finn Thorsen, som jo også var landslagsspiller. Vi vant kampen 1-0.
– Men mange år før den tid, trente jeg veldig mye på egenhånd – for å bygge opp ferdighetene mine. Jeg vokste opp i en stor eplehage – i Vikveien. Der kjørte jeg slalåm med ballen mellom trærne. Jeg spilte også ballen inn i trestammene – for å øve meg på å spille vegg. Dermed fikk jeg ballen raskt tilbake, og måtte venne meg til å behandle den raskt. Vi spilte også veldig mye fotball på løkka, og hadde et veldig godt lilleputtlag. Og på familiehytta, på Korsgårdsetervollen på Mjøndalssjauen, var det fotballkamper hele tiden.
Øvde opp kroppsbeherskelsen
– Jeg drev som gutt også med turn – for å få bedre kroppsbeherskelse på fotballbanen. Allsidighet er også viktig for å bli god i fotball. Så jeg drev også med friidrett. Øvelsene der var hundremeter, lengde og høyde.
Ole Kristian forteller at han tidlig blinket seg ut læreryrket som levevei.
– Hvorfor det?
– På grunn av de lange sommerferiene. Da kunne jeg til fulle dyrke mine hobbier, jakt og fiske. Å dra på hare- og fuglejakt var det helt store.
Mange på Eiker kjenner Ole Kristian Olsen som rektor på Veiavangen Ungdomsskole. I den jobben satt han i 17 år, før han pensjonerte seg som 62-åring, for å få mer tid til familie og barnebarn, som det etter hvert er blitt sju i tallet av.
Lenge på Veiavangen
Fast jobb på Veiavangen fikk han i 1977, og på den skolen hvor han også i sin tid var elev, ble han i hele yrkeslivet. Det vil si at han var ansatt på samme ungdomsskole i 38 år.
Ole Kristian giftet seg med Liv Berit i 1975, og det er hun som serverer vafler og kaffe – før hun stikker en tur ut i det fine høstværet – mens vi gjør intervjuet i parets koselige hjem i Åsen i Mjøndalen.
– Dere har det så ryddig og ordentlig her?
– Takk for at du legger merke til det. Liv Berit roter litt mer enn meg. Særlig når hun maler bilder. Da tar det litt tid før hun rydder opp. Så det er jeg som tar meg av ryddingen, smiler Ole Kristian.
Årsaken til at Mjøndalen var så gode i fotball den gangen Ole Kristian var aktiv, bunner i trening. Mye trening.
– Løp veldig mye
–Vi løp veldig mye, langs veiene. Dessuten drev jeg med egentrening, i form av mye intervalltrening på ski – på vei opp til Grytjenn. Fordi vi var så godt trent den gangen, var vi også bedre i stand til å ta de rette valgene på banen. Vi fikk et mentalt forsprang på motstanderne på den måten- Særlig i 1976-sesongen. Da gikk alt på skinner, og vi kapret sølvmedaljene i toppserien.
Tilbake til Veiavangen ungdomsskole, hvor Ole Kristian hadde det som plommen i egget i alle de årene han jobbet der.
Lærer i friluftsliv
– Det var mange gode år. Jeg hjelper fortsatt til på skolen, som lærer i valgfaget friluftsliv. Vi lager mat ute i skauen og går på tur. Jeg har alle klassetrinn i dette faget. Det er så moro å undervise ungdom. Da jeg var yrkesaktiv ville jeg aldri jobbe på noen andre alderstrinn enn akkurat de som går på ungdomsskolen. Denne aldersgruppen passer det meg utmerket å undervise og senere være rektor for.
Som ivrig skaumann, deltar Ole Kristian med liv og lyst i stigruppa til MIF senior, pensjonistforeningen til Mjøndalen IF.
Rydder stier
– Jeg har ansvaret for stien opp fra Korsgårdsetervollen til Ertekollen og fjelltoppen som heter Brillene. Den rydder jeg og holder i orden, slik att turfolket skal ha full glede av å gå der.
Ellers er Ole Kristian glad i å lese krim. Favorittforfatteren er Dan Brown. På familiehytta på Haglebu i Eggedal står det også mye litteratur som omhandler 1800-tallet. Dessuten liker han bøkene til Jørn Lier Horst.
Andre favorittsysler er sopplukking og ørretfiske. Innendørs driver Ole Kristian mye med slektsforskning. Ikke bare i sin egen familie, men også for andre.
– Trenger rike onkler
– Hvordan tror du det går i innspurten med Mjøndalen, som ligger utsatt til for nedrykk fra OBOS-ligaen?
– Det er trist hvis de rykker ned. Da blir det veldig vanskelig å komme opp i igjen. Jeg skulle gjerne sett at det dukket opp noen rike onkler, så vi kunne forsterke laget. Ikke noe vondt om dagens spillere, men de er såpass uerfarne at det gjøres juniorfeil, som fører til baklengsmål. Men det gjelder å tenke positivt på serieavslutningen: Mjøndalen har hatt en god del uflaks. Hvis flaksen vil utligne seg, klarer vi oss i OBOS-ligaen, sier Ole Kristian Olsen.
