Selv om det ikke virket slik i utgangspunktet, fantes det er liv etter hoppsporten for Clas Brede Bråthen (56).
Tekst og foto: Tore Shetelig,
– Tidligere var jeg på reise så å si hver helg i vinterhalvåret. Nå har jeg fri hver helg, og har mye mer tid til familien, sier firebarnsfaren fra Mjøndalen.
Yngstemann i flokken, Sirius, er elleve år. Han får dermed se pappaen sin mye mer enn de tre andre barna gjorde. Det gjør også kona Hege, som i 20 år sto last og brast med Clas Brede gjennom alle stormene han opplevde som sportssjef for hopp i Norges Skiforbund. Særlig turbulent var det de siste årene.
Det endte med at superparet Alexander Stöckl og Bråthen vinteren 2024 forsvant ut av den idretten Clas Brede har elsket siden han var fem år. Da hadde trener og sportssjef samarbeidet om å skaffe Norge en drøss med medaljer i OL og VM.
Det ble innkassert 12 VM-gull og fire OL-gull i den perioden Bråthen satt som sportssjef fra 2004.
Siden 1. mai 2024 har han vært daglig leder for Garda Road Safety, et firma som har som motto å sikre norske veier for trygg ferdsel.
– Kjører forsiktigere
Der har Bråthen ansvaret for å lede 130 ansatte.
– Jeg har begynt å kjøre forsiktigere etter at jeg begynte å jobbe her. Når jeg ser hvor mange norske veier som er for dårlig sikret, enten det gjelder mangel på rekkverk eller midtdelere, blir jeg skremt. På dette feltet er det mye å ta tak i. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å drive opplysningsvirksomhet overfor myndighetene om dette svært viktige forebyggende feltet.
– Av dødsulykker og andre alvorlige ulykker i trafikken hvor folk blir skadet for livet, er det så mye som 70 prosent som kunne ha vært unngått med bedre veisikring. Målet mitt er at vi skal bli en enda mer synlig samfunnsaktør for å redde liv i trafikken.
En stor overgang
– Var det en krevende overgang å gå fra hoppsjefjobben over til næringslivet?
– Ja, jeg skal ikke legge skjul på det. De siste 12-13 årene i skiforbundet jobbet jeg sammen med en kjerne mennesker som var mine aller nærmeste. Jeg hadde selv håndplukket samtlige, og vi hadde det kjempegøy på jobb – samtidig som vi fikk til gode resultater. Både sportslig i bakkene, men også når det gjelder rekruttering og anleggsvirksomhet – med bygging av nye hoppbakker. Så det er klart det var et stort sprang å bytte beite så fullstendig. Jeg kom over i en ny jobb hvor jeg ikke kjente noen.
– Jeg måtte også lære å kjenne bransjen fra bunnen av. Det har vært en stor omstilling, men prinsippene bak ledelse, som jeg lenge har jobbet med, er de samme. Det er mange fellestrekk. Det gjelder å være god på utvikling og få ting til å skje. Det står seg, enten det dreier seg om å sikre veier eller å ta OL-gull.
– Få det beste ut av folk
Clas Brede Bråthen sier til BY Drammen at mye av drivkraften hans bunner ut i ønsket om å få mest mulig ut av engasjementet til hver enkelt ansatt.
– Jeg vil gjøre arbeidsbetingelsene best mulig for hver enkelt, slik at de kan få utvikle seg i jobben.
– Mener du noe lenger om utviklingen i norsk hoppsport?
– Nei, i hvert fall ikke offentlig. Mine nære venner gidder ikke å spørre meg lenger om de siste turbulente årene i skiforbundet og alt som skjedde bak kulissene. For de vet at de ikke får noe svar. Jeg har lagt det bak meg, og fokuserer heller på å ta vare på alle de gode minnene som hoppsporten ga meg.
Ikke styrt av terminlista
– Du har fått en helt annen hverdag nå?
– Ja, livet mitt og livet til familien er ikke lenger styrt av en aktivitetskalender for hoppaktiviteter. Jeg er glad for å være kommet til et sånt punkt i livet etter å ha vært altoppslukende opptatt av skihopping siden før jeg begynte på barneskolen.
Clas Brede Bråthen er ikke en person som har særlig velutviklede egenskaper for å bli en bitter mann, selv etter den triste avgangen fra skiforbundet.
– Enig i den karakteristikken?
– Ja, nå tenker jeg bare på alle de fine tingene vi fikk til. Det er akkurat som når jeg tenker tilbake på førstegangstjenesten i militæret. Vi hata det, fordi mye var så kjedelig. Men i ettertid tenker jeg bare på samholdet og de fine minnene fra militæret. Slik er det også med de 20 årene som sportssjef når jeg ser tilbake.
– Gjorde mitt beste
– Når det er sagt, gjorde jeg alltid det beste jeg kunne for den idretten som har preget meg helt siden jeg var fem-seks år. Jeg la til rette for frivilligheten og vi fikk til en stor anleggsvirksomhet. Når det gjelder våre viktige frivillige over hele landet, har jeg vært hjemme på kjøkkenet til halvparten av dem. Den relasjonsbyggingen fikk vi veldig mye ut av. De frivillige er helt fantastisk verdifulle for hopp-Norge på grasrota. Derfor la jeg stor vekt på å inspirere dem og snakke mye med dem, sier Clas Brede.
Et av hans største øyeblikk som sportssjef var nettopp derfor da Trygve Bringsverd fra Arendal fikk Årets ildsjelpris på Idrettsgallaen i 2008.
Ga bort blomstene
– En beskjeden og fin fyr, som da han sto på podiet passet mest på å takke alle sine medarbeidere. Han stakk seg aldri fram selv. Trygve var rennleder da jeg ble norgesmester på Vegårdshei i 1994. Da jeg sto øverst på seierspallen, kom han og ga meg en blomsterbukett. Jeg visste hvor mye Trygve hadde stått på for å få bakken i fin stand, og derfor sa jeg at «denne fortjener du, Trygve». Han ble selvfølgelig veldig glad for en slik reaksjon fra en av hoppgutta.
Skikkelig rørt
Clas Brede blir skikkelig rørt når han forteller om denne episoden på Vegårdshei.
– Den sitter spikret i minnet mitt, og betyr faktisk mer enn mange av de sportslige suksessene vi greide å oppnå for Norge.
Noe annet som betydde mye for Clas Brede, var den gangen hans pappa, Frank, ble kåret til årets ildsjel i Buskerud for sin utrettelige innsats for hoppsporten.
Når det gjelder store øyeblikk, trekker 56-åringen fram gleden av å se små hopprekrutter i aksjon.
– Å se Per eller Kari sette utfor en femmeters bakke og oppleve gleden deres av mestring, er like stort for meg som en verdensrekord i skiflygning, sier Clas Brede – med ettertrykk.
Maren Lundby imponerte
Når BY Drammen spør ham om hans beste minner i bakken, kommer det kjapt:
– Å følge Maren Lundbys reise var stort. Å se kampen hun førte for likestilling i hoppsporten, inspirerte meg til å gjøre det jeg kunne for å støtte henne.
Men når vi er inne på høydepunkter sportslig sett, kommer likevel Clas Brede ikke unna verdensrekorden til Johan Remen Evensen i Vikersundbakken i 2011. Svevet var på 246,5 meter. Den gangen var bygget ut til å tåle større lengder enn tidligere.
– Rekorden var ekstra stor å oppleve, fordi den gjorde at visjonen vi hadde laget sju år tidligere, gikk i oppfyllelse. Visjonen gikk ut på at vi akkurat dette året skulle få oppleve verdens lengste hopp i en norsk bakke av en nordmann.
– Tror du det går an å hoppe enda lenger enn dagens bakkerekord på 253,5 meter i Vikersund?
– Ja, hvis bakken bygges ut. Jeg vet at det er sprengt ut mer i bunnen av bakken enn det ser ut som i dag. Det er sprengt mellom fem og ti meter dypere. Deretter la man løsmasser oppå. Så det er bare å fjerne løsmassene, og vips så blir bakken større. Noe av verktøyet for å holde Norge i toppen som hoppnasjon, er nettopp å klargjøre Vikersundbakken for en ny verdensrekord, slår Clas Brede fast.
Rett fra levra
Clas Brede Bråthen har ofte snakket i overskrifter i pressen og har også vært svært åpenhjertig innad i hoppmiljøet. Det likte etter hvert ikke alle i skiforbundet.
– Hvor kommer denne frittalenheten fra?
– Jeg liker å få renset lufta, for å kunne gå videre når begge parter har fått sagt sitt og ting er oppklart. Dette fikk jeg tidlig lære betydningen av fra landslagstrener Ludvik Zajc. Han kom alltid med rene ord for penga. At jeg som 17-åring ble irettesatt av ham, tok jeg som en anerkjennelse. På den måten viste Ludvik at han brydde seg om meg.
– Hva har hoppsporten gjort med deg?
– Den har formet meg som menneske. Hvis vi går ut fra at menneske preges 50 prosent av arv og 50 prosent av miljø, har 45 prosent av miljøpregingen kommet gjennom hoppsporten, smiler Clas Brede.
Beste hopp-minner
– Hva er de beste minnene dine fra tiden som aktiv skihopper?
– Junior-VM i Lake Placid i USA var stort. Jeg tok bronse der, med Odd Grette som trener. VM-sølvet i laghopping i Lathi i 1989 var også et stort øyeblikk. Likedan med NM-gullet på Vegårdshei i 1994.
Da var Clas Brede noen år medlem av Vestfossen IF, fordi han fikk jobb i RVS på nettopp Vestfossen. Eierne av RVS var Vestfossen-patrioter på sin hals, og ville gjerne at han byttet klubb. Vanligvis representerte han Mjøndalen IF, og tok sine VM-medaljer mens han var MIF-medlem.
– Mjøndalen i mitt hjerte
– Jeg har Mjøndalen i mitt hjerte. Der bor jeg, og der er jeg vokst opp.
Kort vei har Bråthen til jobben, som ligger innenfor grensene til gamle Nedre Eiker kommune. Nærmere bestemt i Teglverkveien i Solbergelva.
Clas Brede har også en fortid som fotballspiller i sin ungdom.
– Hvordan går det med bruntrøyene i OBOS-ligaen?
– Jeg har sett dem i noen kamper i år , og synes at de tidvis spiller god fotball. Jeg krysser alt jeg har for at de klarer seg og ikke rykker ned.
