– Dette var på en måte mitt barndomshjem. Derfor er det vondt for meg å se at alt er borte på Steinkjerringa nå. Mine foreldre kjøpte det i 1943 under 2. verdenskrig, så herfra har jeg mange gode minner, sier Ingrid Boye (79) fra Åssiden.
Tekst: Tom Helgesen
Den første Steinkjerringa ble satt opp i 1932 for eieren, Martin Kåre Bøe, fra Solbergelva. Byggmester Perhus stod for den praktiske gjennomføringen, og han hadde det travelt i Drammensmarka i 1930-årene. Samme mann står nemlig også bak både Ballklubbhytta og Sportskapellet ved Tverken. Ivar Olsen fra Åssiden kjøpte Steinkjerringa i 1937, og han solgte videre til Eigil Eilertsen i 1943. Det ble påbygd peisestue i 1947 og vedbod/uthus på 1960-tallet.
Alt jevnet med jorda
En æra er for lengst over, for det er altså over 80 år siden Ingrids far, Eigil Eilertsen, kjøpte serveringsstedet i Drammensmarka. Han og fru Marit drev servering på det tradisjonsrike markastedet fram til begynnelsen på 1980-tallet. Siden har familien benyttet hovedhytta som feriested, men så ble det altså solgt til Drammen kommune. I 2015 var salget et faktum, og i starten på juni 2023 var den siste bygningen jevnet med jorda. Store råteskader førte til at politikerne i Drammen vedtok riving foran en millionregning på restaurering.
– Vår mor døde i mars 2015, og familien solgte fordi vi ikke orket å bruke mye tid og penger på å vedlikeholde den store bygningen, sier Ingrid Boye. De fikk imidlertid innvilget bruksrett i en overgangsfase på fem år, for salget satt langt inne.
Hjalp til med mat under 2. verdenskrig
Under 2. verdenskrig ble Drammensmarka brukt som skjulested for at tyskerne ikke skulle finne ”gutta på skauen”, og Eilertsen hjalp til med mat. – Mor fortalte at far hadde sagt at han følte det på seg at han måtte komme seg vekk. Han forsvant inn i skogen, og like etterpå banket tyske soldater på døra. De skulle ha tak i Eigil Eilertsen, men mor sa, som sant var, at han ikke var til stede. Da hadde nazistene romstert og herja i hele bygningen etterpå for å se etter far, sier Ingrid Boye.
Ole Bolstad på Tverken og flere fra Solvang og Eiksetra ble arrestert 19. oktober 1944, så da var det viktig at folket på Steinkjerringa hadde noe mat å avse. Hvis tyskerne var i nærheten, ble det hengt ut undertøy på tørkesnora. Da skjønte ”gutta på skauen” at de skulle holde seg unna Steinkjerringa.
Drøy skolevei
– Min søster Sissel ble født i 1945, og jeg i 1946. Vi vokste opp inne i Drammensmarka og bodde der fast til 1954. Sissel og jeg hadde skoleveien til Åssiden skole hver dag til og med lørdag. Siden vi var små førsteklassinger, måtte mor følge oss opp og ned. Hun tilbrakte ventetiden nede hos slektninger på Åssiden. Av praktiske hensyn fikk vi to søstrene starte på skolen samtidig, forteller Boye. Vanligvis gikk turen over Klemmehøgda, men noen ganger varierte de litt med å gå via Lunneplassen om Bråtan.
Halvannen time ned og to timer hjem igjen brukte jentungene med de små beina sine på de totalt 16 kilometerne hver dag. På vinteren ble det for mye snø og helt mørkt på morgenen, så da ble det hjemmeundervisning. Det gikk nok bra, for begge to ble lærere seinere i livet. I 1954 fikk familien Eilertsen endelig tildelt bolig av kommunale myndigheter og flyttet ned til Drammen. Likevel fortsatte turene ukentlig opp og ned til Steinkjerringa for søstrene. Rekorden fra Vårveien på Åssiden og inn var på 35 minutter! Ikke rart Ingrid Boye har Hauern-statuetten og merke i Birkebeinerrennet, for grunnlaget ble lagt i unge år!
Veibyggeren
– Min far bygde veien fra Myrstua og inn til Steinkjerringa. Han jobba på Dyno og hadde sprengningssertifikat, så dette kunne han. Det var spesielt masse arbeid fra tidligere Myrstua og inn til oss. Der husker jeg pappa søkte grunneierne om tillatelse til å legge veien. Han bygde, sprengte, dro opp trær og så videre fra 1957/1958. Han skulle bruke hest til transport om vinteren og ville ikke ødelegge skiløypa forbi Myrdammen. Derfor ble veien anlagt. Selv bar jeg tunge steiner fra fjellskrenten like ved Myrstua og fylte ned i myra i bunnen av den bratte bakken i retning Ballklubbhytta. Ja, det var ikke rart de kalte meg ”sønnen til Eilertsen”, sier hun og ler.
Veien opp til Tverken fra Aronsløkka på Åssiden heter Bolstadveien etter Ole Bolstad som drev Tverken før Åssiden IF overtok. Derfor burde Tverkenveien, som den kalles nå, egentlig døpes om til Eilertsenveien. Tar kommunen utfordringen om et navneskifte?
Familiedugnad
Søstrene Sissel, Ingrid, og etter hvert lillesøster Solveig (født i 1956), serverte og vasket opp i mange år, for dette var på mange måter basert på en stor familiedugnad. På Steinkjerringa ble det slutt med servering ca. 1982/1983. Årsaken var at fru Marit Eilertsen bakte alle kaker og sto på alltid på kjøkkenet. Da hun måtte ta operasjoner i begge armene, så nyttet det ikke lenger. Det var hovedgrunnen til at en lang æra ble slutt.
Blitt en rasteplass
Etter at alle bygningene var fjernet ved Steinkjerringa, har Drammen kommune lagt til rette der for turgåere. De har støpt en såle oppå den gamle ruinen og har plassert benk og stoler på den. I tillegg er det satt opp to oppslagstavler som forteller om stedets historie.
Ingrid Boye er fremdeles glad i Drammensmarka, og det går i fotturer på sommeren og i skiturer vinterstid for den spreke 79-åringen. – I dag har jeg vært en tur oppe på Tretjernsåsen ovenfor Solbergelva, sier hun da BY Drammen slår på tråden i midten av oktober. – Det regna litt i starten, men hva gjør vel det? Det er bare å kle på seg, og ut på dagen kom til og med sola. Jeg nyter turer i dette flotte terrenget, så det blir nok mange flere fotturer før skisesongen starter, forteller hun.
Kilder:
Frantzen, Roy og Knudsen, Tor Adler: Historien om Åssiden, 2009.
Røgeberg, Bjarne (red.): Finnemarka, 1982.
Muntlige kilder: Ingrid Boye og Marit Ourdahl.
Om Steinkjerringa:
Steinkjerringa, altså selve ”Kjerringa”, står ved et gammelt stikryss. Her går det sti/turvei østover mot Myresetervollen, sørover mot Landfalltjern og Drammen, vestover mot Marivann og Eiker og nordover mot Tverken, Skimten og Eiksetra. Opprinnelig var dette ei såkalt kasterøys hvor man skulle kaste på en liten stein eller pinne for at turen skulle gå godt. Etter hvert har den blitt gjort om til en steinfigur som også navnsatte serveringsstedet. Serveringsstedet har gått ut av tiden, men ”Kjerringa” lever i beste velgående i 2025.
